Trenger Norge en utenrikspolitikk? Spørsmålet bør stilles. Det er ikke mye vi kan gjøre, annet enn å velge å støtte eller ikke støtte militære og veldedige initiativer fra andre stater, og å delta eller ikke delta i ulike former for samarbeid.

Norge bidrar også i blant med meglere i fjerne konflikter. Jeg vet ikke om vi har så mye å skryte av på dette området, og jeg er heller ikke sikker på om dette kan kalles utenrikspolitikk. Konsulentutleie, kanskje?

De tre viktigste utenrikspolitiske sakene i dag er: 1) Å fortsette å bygge opp et nettverk av internasjonale avtaler og samarbeidsformer som beskytter verden mot framtidige storkriger. 2) Å støtte opp under frihandel, bl.a. på bekostning av våre egne bønder. 3) Å bli med – eller ikke – i EU. Jeg er positiv, men jeg ser også verdien av norsk selvstendighet. (EU vil bli en føderasjon, som USA og India.)

FrP’s utenrikspolitikk er retorikk for deres norske velgere. Man kan ikke, som Mazyar Keshvari foreslo på FrP’s landsmøte, bare slutte å snakke med land som Iran, og gå over til “handling” i stedet. Til gjengjeld er FrP sterke på frihandel.

Venstre har noen hyggelige ideer, men det er Høyre som har troverdighet og erfaring, samt de riktige idealene i bunnen. De er også alene på høyresiden om et klart standpunkt for EU, selv om det ville appellert mer hvis jeg selv var like overbevist. Valget faller iallefall på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika og kultur.