Da jeg definerte meg som en Islam-kritisk blogger i tiden etter 11. september 2001, var det i opprør mot multikulturalistenes glansbilde av Islam og muslimske kulturer, et bilde som ikke hadde rom for hverken islamister eller kvinneundertrykking. Ingenting å se her, bare smil og gled dere over mangfoldet! Man hadde et credibility gap, som motiverte meg og andre til å revurdere alt.

Siden gikk det galt: Kritikken gled ut i paranoia og uvitenhet, og snart følte jeg mer avsky for islamofobene enn bekymring for Islam. Samtidig ble midtstrømmens glansbilde byttet ut med noe mer realistisk.

Vi har fremdeles vanskelig for å åpent diskutere hva det betyr å bo i et flerkulturelt samfunn. Den gamle “hold kjeft og smil!”-innstillingen lever godt fremdeles.

Men vi har ikke behov for FrP’s konfronterende innvandringspolitikk. Jeg har ingenting mot Hege Storhaug, som FrP henter ideene sine fra. Jeg ser poenget med å begrense henteekteskap. Men jeg tror ikke den konfronterende linjen er den riktige, den dytter vekk folk som kunne vært vunnet over. Og jeg tror vi skal omdefinere staten Norge, fra en kristen stat for bunadkledde brunostspisere til et sekulært fundament frie mennesker kan bygge sine liv på.

Jeg synes Høyre finner en grei balanse her, uten at den gjør meg entusiastisk. Jeg deler derfor stemmen i denne saken mellom Høyres pragmatiske fokus på krav og gjensidig respekt, og et ullent uttrykk for livsfjernt multikulturelt svermeri:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk og skole.