Jeg var ikke helt begeistret for Nina Witoszek’s pamflett Verdens beste land, men dette Minerva-intervjuet liker jeg:

– Du mener det er et ideal at folk går til angrep på hverandre?

– Ja. Det er en agonistisk tenkning. Det er farlig å drømme om en utopi hvor man hele tiden snakker om dialog og den virkelige kamp forsvinner. Å usynliggjøre de virkelige kildene til uenighet er første skritt på veien til totalitarisme.

[..]

Det er vel i tråd med dette, da, at Witoszek formulerer sin egen politiske holdning på en svært motsetningsfull måte. Samtidig som hun dyrker konflikter og rakker ned på autoriteter, forsvarer hun de klassiske, vestlige verdier – ikke minst de liberale – og angriper de venstrepopulære ideene om multikultur. Hun oppfattes av mange som konservativ.

– På en måte er jeg konservativ. Jeg setter pris på det konservative i kulturen, og tror det er veldig viktig å ikke miste det. Men jeg setter også pris på det liberale og det sosialistiske. Jeg er virkelig liberalkonservativ sosialist. Det kan virke som koketteri. Men når jeg går inn i karakterer som Tocqueville og Burke på den ene siden, Marx og Gramsci på den andre og Popper og Berlin på den tredje siden, så kan jeg egentlig identifisere meg med dem alle. Kanskje er jeg egentlig en utrolig uperfekt og veldig håpløs liberal.