En rettelse til Magnus Marsdal, som i Frp-koden ironiserer over dotcom-tidens tro på at den enkelte arbeider skulle stå i sentrum, og få et arbeidsliv hvor man “blir utfordret, lærer noe nytt og kan utfolde seg i et miljø som skaper trivsel.”
Noen mente at de ansatte nå hadde kontroll over “de nye maktstrukturene” i arbeidslivet: “Ansettelsesintervjuene blir snudd på hodet, ved at søkerne intervjuer ledelsen om hva slags muligheter og fordeler bedriften kan tilby. [..]Snart [etter dotcom-kræsjet] sluttet selv den mest entusiastiske selveierhjerne å omtale seg som “gullsnipparbeider”. IT-folk begynte tvert imot med fagorganisering.
Men 8 år senere er det fremdeles få i IT-bransjen som organiserer seg. De finnes, men er så usynlige at at jeg har aldri opplevd at fagorganisasjoner stiller seg i veien for f.eks. lønnskutt eller oppsigelser.
Det synes jeg er flott. Tilsvarende er det i IT-bransjen fremdeles høy fokus på å “bli utfordret, lære noe nytt, og utfolde seg i et miljø som skaper trivsel”. Ansatte ses på som kunnskapsarbeidere, som, i marxistisk sjargong, eier sine egne produksjonsmidler, hjernene sine. Når du søker jobb i en IT-bedrift har du forventninger til videreutdanning og ansattgoder, og jobbintervjuer handler like mye om å selge bedriften til jobbsøkeren som omvendt.
Jeg kan også love at det siste en IT-leder ønsker seg er en kuet ansatt som blindt og lydig følger ordre. Ansatte forventes å tenke selv, og ta ansvar. Jobbsøkernes forhandlingsposisjon endrer seg i takt med arbeidsmarkedet, men dette gjør ikke.
En god del sektorer er nettopp slik du beskriver IT-sektoren, men i mange sektorer er det en del ledere som ikke har skjønt dette at individuelle arbeidstakere kan være en jevnbyrdig forhandlingsmotpart.
Men det er også viktig å huske at for mange jobber er det ikke slik, og arbeidstakere blir jevnbyrdige med arbeidsgiveren først når de organiserer seg.
For meg blir det et forhold til arbeidsgiveren som bygger på manglende gjensidig tillit. Når det først har blitt slik, gir det kanskje mening for begge parter å oppføre seg som de gjør. Men man bør se på situasjonen i seg selv som et mislykket utfall. Det optimale er at du har tillit.
Det er litt som når to firmaer samarbeider. Når ting går bra snakker de direkte med hverandre. Når ting går dårlig snakker de via advokater. Det er et symptom på manglende gjensidig tillit.
Tillit er bra. Mitt poeng var at dyktige personer med en sjelden kvalifikasjon (f.eks. en hjernekirurg eller professor i jus) kan tillate å selge seg selv som egen merkevare, det kan ikke vaskehjelpen fra Somalia, bærplukkeren fra Polen eller forskalingssnekkeren fra Snåsa.