Det er et par interessante detaljer ved boken jeg nettop anmeldte – Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925. Altså ved selve papirobjektet. Det er en paperback, og forsiden ser slik ut:
Ikke så veldig spennende. Det er derimot omslaget:
Er det ikke flott? Se på tegningen:
Trinnene opp mot det som tydeligvis skal representere samfunnet er kapitlene i boken. På innsiden av omslaget finner jeg dette:
Står det LLH der? Hva betyr det? Er 1944 kjøpsåret? På innsiden av boken finner jeg dette merket:
Teksten lyder “sjaldan getr sofandi maðr sigr”, og er en referanse til strofe 58 i Håvamål. Det betyr noe sånt som: Sjelden vinner sovende mann seier. Er Kr. Tischendorf jr. en tidligere eier av boken? Merk LLH i høyre hjørne.
Jeg har min egen, mer slurvete måte å sette spor i bøkene mine på:
Alle bøkene jeg har eier har signaturen min, tidspunkt for når jeg kjøpte boken, og tidspunkt for når jeg leste den ferdig. Jeg begynte med dette fordi jeg kjøpte bruktbøker med andre sine navn i, og syntes det var helt fantastisk. Hvem er disse menneskene?
Bøker skal brukes. Det skal synes at de har vært eid og brukt. Derfor er bøkene mine – også denne, 85 år gammel som den er – fulle av eselører. Ett i toppen, som bokmerke, og mange i bunnen, der jeg har funnet noe interessant.
Legg forresten merke til symbolet til forlaget. Her er det forstørret:
Forbokstavene til forlaget, formet som en bok, som leses av en ugle. Fantastisk.
«Bøker skal brukes. Det skal synes at de har vært eid og brukt. Derfor er bøkene mine – også denne, 85 år gammel som den er – fulle av eselører. Ett i toppen, som bokmerke, og mange i bunnen, der jeg har funnet noe interessant.»
Ja! Takk, jeg led under den overbevisning at jeg var den eneste som mente dette! Føler jeg blir litt uglesett noen ganger, da mange virker å mene at bøker skal være prydobjekter, og helst ikke synes lest i det hele tatt.