Aller siste partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Fremskrittspartiet – bedre enn sitt rykte.
Fremskrittspartiets politikk er sjelden så ille som de sinteste kritikerne vil ha det til, men det gjør dem ingenting at mange tror det. Som Magnus Marsdal skriver i Frp-koden, har FrP innsett noe menings-, kultur- og makteliten i Oslo ikke helt klarer å fatte: Mange nordmenn kan ikke fordra dem.FrP har forstått at det er ikke så farlig å bli utskjelt. Det som teller er hvem du blir utskjelt av. SV: Flott. Lederskribenter: Flottere. Kustnere: Flottest. Derav valgkampstrategien.
Dette er en strategi med begrensninger, fordi det tross alt er en stor del av befolkningen som avskyr standpunktene FrP markerer seg på. Men det er også en trygg strategi. Når du møter en FrP-velger møter du gjerne noen som i årevis har blitt ledd av, sett stygt på, og blitt kategorisert med det verste som finnes av politiske og kulturelle merkelapper. Og fremdeles stemmer de FrP.
FrP-velgere er for værbitte til å la seg skremme av skråsikre synsere. En del sympatisører feiger ut i siste liten, men kjernen vokser fra valg til valg. Før eller senere ender det i regjering.
Og med det var valget over. Ja .. vi må jo avholde det også da. Finne ut om noen vinner.
Glitrende analyse! Redelig og poengtert.
Men dessverre (for Frp) ikke nok til å overbevise (sånne som) meg. Mine innvendinger mot Frp (økonomisk politikk, samferdsel, aggressive/usaklig innvandringsretorikk) er så vesentlige at alle de gode sidene ved partiets politikk aldri kan veie opp for dette. Derfor kommer Frp ikke i regjering før det blir et reelt liberalt parti med en ansvarlig økonomisk politikk, i dag posisjonerer partiet seg motsatt.
Innvandring og asyl er langt i fra uproblematisk, men Frps tilnærming (iallefall når f.eks. Ellingsen, Amundsen eller Sandberg snakker) legger så håpløse premisser til grunn at jeg synes det blir meningsløst å møte den med saklig argumentasjon. Jeg har stor respekt for Stærks sympatisk tilnærming, men jeg klarer det bare ikke.
Konrad representerer et interessant norsk fenomen når han skriver at det blir meningsløst for han å møte FRPs politikk med saklig argumentasjon.
Høyre, AP, SP, KRF, ja til og med kommunistpartiet Rødt har tilgang på sympatiserende talerør i det norske mediebildet. Men et parti som har 20-25% av stemmene har det ikke. En rekke undersøkelser viser at ca. 2% av journalistene sympatiserer med FRP. Eliten i media, politikk og offentlig samfunnsliv lar det jo også gå sport i å “avsky” partiet. Man kan da tenke seg til hvor mange saklige og objektive lederartikler som skrives om FRPs politiske løsninger i løpet av et valgår. Altså artikler hvor FRP imøtegås med saklig argumentasjon. Man må være hjerteskjærende naiv for å tro at de positive sidene ved FRPs praktiske politikk noen sinne har blitt løftet fram av den 4. statsmakt.
Hva er for eksempel aggressivt eller usaklig ved å internere identitetsløse asylsøkere? Dette er gjeldende politikk i flere og flere europeiske land. Vi har i Norge i dag 32.000 asylsøkere som vi ikke vet hvor er, og i mange tilfeller vet vi heller ikke hvem de er.
Er det virkelig usaklig eller aggresivt å peke på at massiv kvinneundertrykking, tvangsgifte, kjønnslemlestelse, kulturelt betinget familievold og religiøs fundamentalisme utgjør det definitivt største hinder for integrering av både asylsøkere og andre fra den ikke-vestlige kultur.
Er det veldig radikalt å mene at helse og omsorgstjenester skal finansieres av staten, men at de allikevel delvis kan produseres av private aktører (ref. slik som private barnehager)?
Bilister i Norge betaler dobbelt så mye som veiene koster. Inkludert bilulykker, støyskjermer og tiltak for myke traffikanter. Er det radikalt å være motstander mot at statens melkeku ihvertfall skal fritas for bompenger og rushtidsavgifter i tillegg?
Blir den økonomiske politikken i Norge satt over styr om vi bruker 30 milliarder (FRPs forslag til statsbudsjett for 2009)mer oljepenger hvert år av et overskudd på 200-400 millarder per år? Kommer ikke det an på hvordan pengene brukes (investering/forbruk)?
I de aller fleste land som vi liker å sammenligne oss med er det medias oppgave å kontrollere makta. Herunder hvordan staten bruker penger og hvor effektivt samfunnsoppgaver løses. I Norge virker det som om det er medias oppgave å undergrave det største opposisjonspartiet.
Hvis man løfter blikket ut i resten av vesteuropa vil man finne så godt som hele FRPs partiprogram hos sentrumspartier og sågar sosialdemokratiske partier i disse landene. Så det er ihvertfall ingen grunnlag for å si at FRP er et veldig radikalt parti som søker ytterliggående eller ekstreme løsninger.
I mangel av å imøtegå FRP med saklig argumentasjon ser vi en elite innen politikk, kultur og media som kappes i å stigmatisere et parti som har reell kontakt med grasrota.
Dette lett hysteriske forhold til sin egen befolkning kan blant annet oppsummeres i at effekten av FRPs enkelte løsninger ikke diskuteres. Media oppgir kun en sluttsum, der det konkluderes med at dette er FY. Og definitivt alltid uten å trekke frem en eneste enkelt løsning hvor som det kan sies noe som helst positivt om. Man finner det, som Konrad skriver, meningsløst å møte FRP med saklig argumentasjon…