Det jeg vil huske klarest fra valgnatta i går er skadefryden på FrPs valgvake over Venstres dårlige resultat. Det var smålig av Carl I. Hagen å glede seg over at Lars Sponheim forsvant ut av Stortinget, og går av som partileder.
Det var også smålig av Lars Sponheim å gjøre FrP til hovedfienden i valgkampen. Eventuelt var det stormannsgalskap å drive valgkamp som om det finnes et tredje alternativ i sentrum.
Et lite Venstre kan aldri ha noen annen rolle enn å bruke vippeposisjonen sin til å få gjennom viktige enkeltsaker. Nekter de totalt å samarbeide i den ene eller andre retningen, kan de ikke ha den rollen. De må altså enten samarbeide med de store partiene, om ikke annet ved å støtte en regjering, eller de må selv bli et storparti.
Kanskje kan Venstre bli stort igjen. Jeg stemte nesten på dem, og jeg tror at det ligger et storparti i Venstre og venter på å våkne. Den dagen kan de behandle FrP som de ønsker. Kanskje vil jeg til og med støtte dem i det. Men det er langt dit.
Jeg har to tips til Venstres kommende ledelse: 1) Kom dere over FrP-nevrosen. Lov i det minste at dere ikke oppløfter den til valgkampstratregi. 2) Gå i markedsliberal retning. Norge trenger et ekte liberalt parti. Høyre er bare et default-valg, og FrP har for mye anti-liberalt.
Og om svaret er nei i begge tilfeller vil jeg oppfordre den siste som forlater Venstres hus til å slukke lyset når de går.
Å stille kabinettspørsmål til velgerne er sjelden lurt (ref. 36,9). Sponheim skulle lede det minste borerlige partiet, og mente uten blygsel at han samtidig skulle forvalte stemmene til FRP.
Tre dager før valget uttalte Sponheim at det var viktigere for han at FRP ikke fikk makt, enn at Venstre ble stort. Mange vil vel anse dette som det mest smålige i årets valg.
Sponheim vant tross alt fram med det som var viktigst for han, og burde ironisk nok være fornøyd.
Jeg finner det på min side trist for landet at Venstre la seg på en så lite konstruktiv linje. Akkurat den strategien synes å ha vært avgjørende for at vi må leve under et sosialdemokratisk forvaltningsregimet som fremstår mer som et administrasjonsdepartement enn en regjering. Trist for alle liberale frihetssøkende individer.
2) Gå i markedsliberal retning, sier du. Nei, sier jeg; fullstendig uenig. Du får heller nøye deg med å stemme “default”.
Venstre er tross alt valgt for å få gjennom venstres politikk – ikke for å støtte Frp. Frp burde innse det. For Venstre ville ikke en ren AP-regjering presset mot høyre for å få Venstres støtte nødvendigvis være lenger vekk enn et Frp som snakker om kjøttvekta…
Det store problemet på borgerlig side, er at Frp er umodent, konfliktskapende og svært dårlige til å bygge personlige relasjoner. Hvor godt forholdet til de potensielle samarbeidspartnerne var, demonstrerte de selv i går med skadefryden mot Sponheim.
Om Frp på sikt vil med i regjering, må de lære seg å bygge personlige relasjoner med andre. De må også lære seg å finne sammen om ting man er enige om, og hestehandle om andre ting – og ikke lage personfokuserte konflikter overalt. Ta Sp, f.eks. – de vet hvilke alternativer de har, de prioriterer sakene sine. De får gjennomslag for noen av dem, og lager ikke konflikt om alt annet til gjengjeld. Et veldig langt steg fra et selvbevisst, umodent og flankeplassert Frp…
Frp og Venstre tapte valget for oss fordi de gjorde det mulig å fokusere på sine svakheter istedenfor å konsekvent snakke om sakene de brenner for. Begge tapte på meningsmålingene, Frp hadde bare et mye høyere utgangspunkt.
Som potensiell Venstrevelger er jeg takknemlig for garantien om at Venstre ikke vil hjelpe Frp til makt. For meg er det like stort sprik mellom AP og Høyre som mellom Venstre og Frp. Venstre kunne i den posisjonen de var i vippe regjeringsmakten over på ikke-sosialistisk side, samtidig ville de da legge grunnlaget for en regjeringsmakt med overvekt av mørkeblått, noe som ville vært et større bedrag mot Venstrevelgerne enn å sette en stopper for den rødgrønne regjeringen.
Venstre burde latt være med garantien sin, og nøyd seg med å si at de skulle jobbe for mest mulig Venstre-politikk. Og så burde de snakket om sakene sine…
Venstre har mye bra innenfor miljø og næringsliv. Men istedenfor å fokusere på dette – og alle skandalene i regjeringen – kom fokuset på garantiene og samarbeidet.
Venstre kunne utmerket brukt en evt. vippeposisjon etter valget. Frp har ikke flertall, så politikken deres ville uansett ikke kunne gjennomføres uten etter avtale med Venstre. Men å fokusere på konfliktene først… så utrolig dumt.
Jeg har respekt for at mange ønsker å holde FrP utenfor regjering. Men jeg mener at da hører stemmene deres hjemme hos f.eks. Ap, ikke i et misforstått tredje alternativ i sentrum.
Forøvrig kan det jo hende at Venstre bør gå mot venstre, og overlate høyresiden til FrP og Høyre. Da får de aldri stemmen min, men det vil være ryddigere enn oppførselen i år.
“Frp i regjering” er vel neppe noe mål i seg selv. Målet er politisk gjennomslag. Politikk er det muliges kunst – Frp får aldri flertall alene, og som høyrevelger er det mye i Frps program som er totalt uspiselig for meg. Venstre er også godt plassert på borgelig side, med vekt på enkeltindividet. Likevel er det store forskjeller mellom Frp og Høyre, og Frp og Venstre.
Om Frp ønsker å komme i posisjon må det lære seg å dyrke enighet, bygge gode personlige forhold og unngå personfokuserende konflikter. Sammen med de andre partnerne må de finne ut hva som er viktigst for Frp, prioritere det og la andre partier gjøre det samme. Pluss å huske at kjøttvekta er ikke det eneste som teller, i politikken har man det motsatte vektstangprisippet…
Jeg skulle gjerne sett V på vippen (det manglet vel bare ett mandat) som en motvekt mot AP/SV (ikke som et tredje alternativ), hvorvidt dette ville fungert i 100% praksis er litt usikkert (Stoltenberg i mindretall ville kanskje samarbeidet med H fra sak til sak).
Jeg stemmer borgerlig, men alt jeg ønsket meg denne gangen var at vi skulle slippe SV i regjering. Borgerlig flertall men med mindretalls-AP-regjering hadde vært en helt greit løsning. Jeg tror AP mange ganger har lengtet etter å kunne samarbeide mot sentrum/høyre.
Dessverre fikk vi ikke det en gang.
Ap er et sentrum-høyre parti, de vil bare ikke innrømme det.
Den “politiske avgrunn” som Sponheim konstruerte mellom Venstre og FRP eksisterer ikke, det har blant annet velgerne bestemt i går.
En koalisjon med FRP ville ikke betydd at Venstre støttet FRPs politikk. Det er alltid avstander mellom partier i en koallisjon, det er jo derfor partiene ikke slår seg sammen og blir ett parti.
Jeg våger den påstand at det er større reelt politisk sprik innad i den rødgrønne koalisjonen. Partiene er uenige om NATO, Afghanistan, EU, Formueskatten, Kontantstøtten, Oljeboring i Lofoten og mange andre rene JA/NEI-saker.
I mangel av reel politisk avstand mellom Venstre og FRP falt Sponheim til slutt for en av de styggeste og mest udemokratiske av alle fristelser. Han omtalte FRP og dermed 20% av velgerne som individer med et “menneskesyn” som ikke kvalifiserte til å samarbeide med han.
Jeg tar avstand fra Carl I. Hagens skadefryd på valgnatten. På den andre siden mener jeg at Sponheims indirekte skittkasting på 20% av velgerne både er feigere og mer udemokratisk.
I denne stund hvor det ligger “farvel-protokoll” ute på VG Nett minner jeg om: Det at Sponheim må ta konsekvensene av at han feilet, gjør han ikke til en stor politiker. Han blir verken bedre eller dårligere av å gå av.
Min nekrolog over Sponheim er at det er oppsiktsvekkende at en person som i mange år har vært så opptatt av nyanser i samfunnet, maler et så sort/hvitt bilde av et borgerlig parti som ikke engang var hans motstander. Jeg skulle gjerne overhørt noen av samtalene han hadde med Stoltenberg på fisketurene.
I en koallisjon av partier må man forhandle og hestehandle med hverandre. I en mindretallsregjering må man også forhandle og hestehandle med partier som er i oposisjon til sitt eget regjeringsprosjekt. Og det er langt vanskeligere å forhandle med noen man ikke har regjeringsansvar sammen med.
Skal vi få en levedyktig ikke-sosialistisk regjering må partiene på borgerlig side innse at sosialistene har vunnet stort på flertallssamarbeid. Det blir ingen handlekraftig ikke-sosialistisk regjering hvis en slik koalisjon skal utelukke sine egne.