Det er blitt en lidenskap, ja en besettelse for norsk ungdom å komme inn i flygevåpenet; jeg har sett dem slokne i ansiktet når de ikke fikk slippe til. Det er selvsagt en glans over dette våpenet som er så nytt og dristig; men forklaringen, tror jeg, går dypere enn det.

I aprildagene hjemme i Norge gikk de fleste av oss med en rifle og nevefull med patroner; det var så maktesløst. Mange som var for unge til å stå i noen avdeling, hadde enda mindre, sine tomme hender. Det tyske luftvåpens helter kunne vinne seier etter seier over de små hvitmalte trehusene som stod og lyste i midnattsolen.

Vi som drog ut, ville bryte denne avmektigheten i vårt eget sinn. Vi ville skaffe oss makt; og ingen enkelt soldat har slik makt som en jagerflyger. Han presser på en knapp, og 8 maskingevær gir ild; kanskje har han kanoner.

Hjemme var ett maskingevær en gave for en flokk soldater; to mann slet oppover bakkene i snøløysingene med det. Men flygeren har 1260 hestekrefter til å bære sitt mylder av våpen der hvor han vil. Det er han, han alene, som på noen sekunder kan brenne løs tusener av skudd.

En høy militær sjef har selvsagt større makt, men han må betale den beske prisen; han må ofre andre. Jagerflygeren betaler bare med seg selv; han er krigeren, i hans blankhet og renhet.

- Nordahl Grieg, Flagget