Jeg skal ikke ta debatten om intervjumetodene i et TV-program som ikke engang er sendt ennå, men det er et premiss der jeg ikke er enig i: At det er useriøst å konfrontere noen hardt med hva de står for, og hvorfor de gjør det. At gode debatter alltid er lavmælte.
Det finnes to verdifulle måter å føre en debatt på. Den ene er at du lytter på motparten, og forsøker å forstå hvordan verden ser ut fra deres perspektiv. Den andre er at du angriper motparten med alt du har, for å finne svake punkter i tankegangen deres – og din egen.
Den første passer godt når folk ikke forstår hverandre, når en debatt er fastlåst i fordommer og sinne. Derfor brukte jeg den tilnærmingen mye i blåbloggen før valget. Målet var å forstå, og formidle forståelsen.
Den andre passer godt når du virkelig vil til bunns i en sak, og er spesielt nødvendig når en debatt er fastlåst i konsensus og høflighet. Da gjelder det å presse motparten på alle punkter, belyse tåkeprat og inkonsistens. Slike debatter går ofte forbausende dypt: Ned til grunnfjellet for hva vi tror, og hvorfor vi tror det.
Dette fungerer best når den som angriper selv ikke er skråsikker. Hensikten er ikke å overbevise, men å belyse og avsløre.
Vi trenger begge tilnærmingene, i balanse. Gruppeklem og boksekamp. I Norge har vi nok ofte for mye av det første. Da trenger man en real boksekamp – mellom tykkhudete folk som ikke tar aggresjonen med seg ut av ringen.
Amen
Jon Elster kritiserte for et par år siden norsk akademia for å være lammet av unødig høflighet og liksom-konsensus. Han ville ha en mer skarpstilt debatt og kritikk: Når et vitenskapelig produkt ikke holder mål, må man si klart og saklig fra. Jeg tror dette til en viss grad kan overføres til det generelle ordskiftet. For mye bullshit fortsetter å sirkulere. Derfor er min innfallsvinkel mindre sympatisk enn Bjørn Stærks.
Men driver du kun på den måten kan du ende opp med at ingen forstår hva motparten faktisk står for. Et kjennetegn på det er at man reduserer hverandre til karikaturer. Når en debatt er polarisert på den måten trenger man noen som sier: Forklar meg hvordan verden ser ut fra ditt perspektiv. Og som lar motparten snakke ferdig, og spør om detaljer, til man virkelig _forstår_.
Jeg må tilstå at du har et godt poeng der. Derfor er det kanskje best å forholde seg til saker (“små sannheter”) og ikke til motparter, selv om jeg igjen må tilstå at det er lett å ende opp med yndlingsfiender.