Majoran Vivekananthan skriver i Minerva at nyrasisme, et ord han nylig har funnet på, blant annet er å si at noen kulturer er bedre enn andre. Det var jo voldsomt. Betyr det at ingen kulturer, hverken historiske, nåværende eller hypotetiske, er så mye som bittelitt bedre enn noen andre? Det blir absurd.
Det finnes derimot en svak måte å formulere den samme tanken på, som jeg liker bedre. Det er at det skal mye til før én kultur er bedre enn andre på alle områder. Sånn sett er kulturer litt som mennesker. Ingen er best på alt. De fleste har noe å lære av andre.
En annen måte kulturer er som mennesker på er at de er bedre når de er ydmyke og selvkritiske. Da er det lettere for andre å tåle dem, og bare slik kan de også forbedre seg selv. Derfor liker jeg dårlig de som skryter av hvor stor og flott deres egen kultur er. Om den er det, blir den enda bedre av å ikke snakke for høyt om det.
Ydmykhet er ikke det samme som å ha dårlig selvtillit, som når noen tror at alt som tilhører deres egen kultur er noe dritt. Ydmykhet er heller ikke det samme som å ikke stå for noe. Men i reaksjonen mot kulturrelativismen er det mange som begynner å bli fryktelig selvgode.
Et tankeeksperiment: Hvis du skulle overbevise utenforstående om hvor flott norsk kultur er kun med handlinger, ikke ord, hvordan ville du gjøre det?
Vel talt.
Vivekananthan tar sterkt i, men han har gode poeng. Offentligheten er preget av jakten på alt som er galt med *de andres kultur*, underforstått at vår egen er nærmest perfekt – det som er galt med de andres kultur (religion inkludert) er jo selvsagt der den mest tydelig skiller seg fra vår. Når man så finner noen punkter som utvilsomt er problematisk med en kultur, hopper man raskt til en generell konklusjon om at *hele* kulturen er råtten. På den måten minner “monokulturalismen” mistenkelig om gammelrasismen.
I stedet for å snakke om eller kritisere *hele* kulturer er det kanskje bedre å se på de små sannheter, f.eks.: Er kvinnelig omskjæring galt? Helt klart, akkurat på dette punktet er tradisjonene i Norge bedre enn tradisjonene i Somalia og andre deler av Afrika.
Enig med Konrad, man skiller for lite mellom spesifik kulturell praksis og totale kulturer