En av konsekvensene av Stopp Datalagringsdirektivet ser ut til å være at de som støtter datalagringsdirektivet nå ser seg nødt til å komme ut i mediene og faktisk forsvare det. Sist ut er John Ståle Stamnes fra KRIPOS, som skriver i Aftenposten at politiet trenger all denne informasjonen for å fange pedofile, og .. eh, beskytte personvernet ditt.
Det er noe halvhjertet over dette. Jeg får en kjekt å ha-følelse: Jo takk, denne informasjonen skal vi nok finne en bruk for. En eller annen gang.
Og det vil de nok. Desto mer politiet vet om oss, desto lettere vil det være å forhindre og etterforske forbrytelser. Men vi betaler for det med privatliv. For noen typer informasjon er gevinsten stor og kostnaden liten. Andre ganger er gevinsten liten og kostnaden stor.
Jeg synes det å lagre hvilke IP-adresser du er i kontakt med, hvem du ringer, og hvor du var da du ringte, er en stor kostnad. Da holder det ikke med en litt nølende: Det kunne jo hende vi fakket en pedofil.
Vi gir bort personvernet vårt på mange områder, gjennom teknologivalgene vi gjør hver eneste dag. F.eks. hver gang du sender en ukryptert e-post. Det bekymrer meg. Men denne trusselen er i det minste desentralisert og kaotisk.
Det som virkelig bekymrer meg er når myndighetene ser på dette, og sier: Hm, tro om vi kunne samle og organisere alle disse dataene. Datalagringsdirektivet er et videre skritt i denne retningen.
Vel talt!
Stasi forsøkte å få total kontroll, men Stasis hovedproblem var vel at de druknet i informasjon, dvs. papir. Digitalisert info er jo som kjent langt enklere å organisere og analysere. Uff.
Jeg satt igjen med akkurat samme følesen etter å ha lest innlegget hans. Det var ikke noe distinkt forsvar for innføringen. Men, dette kan vi jo få bruk for, kanskje.
Og når det gjelder å samle og organisere alle data, så kan man jo se på hva man har tenkt å gjøre i UK via Intercept Modernisation Programme. Creepy.