Asle Toje har skrevet en del bra om norsk bistandspolitikk i det siste, basert på Norads årlige resultatrapport.

Tynt fra Norad og Utviklingen som forsvant.

Konklusjonene i evalueringene har i de senere år blitt stadig mer duse. [..] I dag konkluderer de aller fleste med variasjoner på temaet «her har mye gått bra, men enkelte ting har ikke gått fullt så bra og dette bør følges nøye framover». Denne praksisen fører med seg et åpenbart problem. Hvis alle initiativer får samme skussmål er det jo umulig å bruke dem som rettesnor for å rette pengene dit de gjør mest nytte? Norge «løser» dette med å spre bistanden tynt i mange sektorer og mange land. Noe må da virke.

Dette er en interessant debatt.  Det er ikke gitt at bistand gjør mer nytte enn skade.  Vi kan ikke være for fine på det.  Hvis bistand kan løfte land ut av fattigdom, så er det kanskje verdt det om mye forsvinner i korrupsjon og militæropprustning.  Men det må altså fungere.

Selv synes jeg vi burde måle oss selv ikke på hvor mye vi gir, men på hvor mye vi handler med og investerer i fattige land.  Vi burde avskaffe alle gjenværende subsidier og handelsbarrierer.  Og oppfordre resten av verden til å følge etter.  Det løser ikke alle problemer, men det vil løse noen.

Så kan vi også vurdere vanlig bistandsarbeid.  Men da som et sekundært, eksperimentelt virkemiddel.  Det har jo ikke fungert så bra så langt.