Det nye året, altså.

- Fordi det er enklere.  Jeg har gått i ti år nå og vridd tunga rundt “to-tusen-og-..”, og jeg begynner å gå lei.  Det har blitt et merkelig nytt ord ut av det, med et fryktelig antall sammenhengende konsonanter: Ttsnå-en, ttsnå-to, .. ttsnå-ti.  Tjue-ti er lett å uttale, og klinger godt.

- Fordi det er sånn vi uttaler de fleste andre årstall.  Du sier ikke ett-tusen-ni-hundre-og-ti, eller ett-tusen-ni-hundre-og-nitti-åtte.  Du sier nitten-ti og nitten-nittiåtte.  Så gikk det galt noen år etter 2000, men det har vi nå muligheten til å rette på. (For enkelte middelalderhistorikere vil nok dermed to-tusen-og-ti føles mer naturlig.)

- Og fordi Sprakradet mener noe annet.  Sprakradet er en gjeng med kjedelig folk som tror at språk er noe du kan vedta.  Sprakradet er organet som har vedtatt at du skal skrive pøbb og verdensvev.  Men språk er ikke noe man vedtar, det er noe som skjer.  Og så oppdaterer man ordbøkene etterpå.

Finn gjerne på andre uttalemåter også.  Hva med tjue-hundre-og-ti, tyve-ti, to-ti, eller bare .. ti?  Velg noe du synes klinger godt – språk er poesi.  Og så kan vi starte det nye tiåret med noe nordmenn med god grunn vet å verdsette: Ein årntli, real språk strid.