Interessant debatt hos Eirik Newth om Siv Jensens kritikk av et noe absurd utslag av innkjøpsordningen.  Kulturminister Anniken Huitfeldt har skrevet barnebok om Gro Harlem Brundtland, som nå skal vurderes for innkjøp til landets biblioteker av en komite nedsatt av nettop Kulturdepartementet.

Newth har sittet i komiteen det er snakk om, og går god for at de er nøytrale og faglig dyktige.  Om komiteen skulle velge å akseptere boken er det altså fordi den er god.

Jeg ser det omvendt: Hvis komiteen gjør dette, altså kjøper partipropaganda for barn over et offentlig budsjett, er det et tegn på at de ikke vet hva de driver med.

Foreløpig er dette bare litt mediebråk, og det er ikke så lett å ta barne-TV-aktivist Jensen så seriøst her heller.  Men teft for underholdende kulturutspill, det har de i FrP.

Det virkelige problemet med norske kulturpolitikk er imidlertid ikke at innkjøpsordningen brukes til partipropaganda, (FrP var vel rett og slett heldige her), men at hele det norske kulturlivet i dag føler at de har det offentlige å takke for karrieren sin.  Det bidrar til å temme en gruppe som normalt skal være selvstendige, og gå foran i å tenke og gjøre nye ting.

Som Kristin Clemet skriver går det an å ha kulturstøtte uten kulturdepartement.  Kanskje er det veien å gå.  Og vi bør ikke være redde for tiltak som reduserer kvantiteten i kulturlivet.  Det er ikke der problemet ligger.