Fremskrittspartiet er det ene av de to ekte opposisjonspartiene i Norge.  Det er riktignok ikke klart hva slags opposisjon de representerer.  Andre partier har politiske plattformer, FrP har personlighet, og da først og fremst Carl I. Hagens personlighet.  En vinglete, opportunistisk personlighet som har introdusert noen av de beste og de dårligste ideene i norsk politikk.

Kong Carl av Jan Ove Ekeberg og Jan Arild Snoen er ikke en god Hagen-biografi.  Vi får en skisse av personen Hagen, men den går sjelden i dybden.  Derimot er dette en interessant fremstilling av FrP’s historie, og spesielt av FrP’s personlighet, blandingen av liberalistiske, konservative og populistiske strømninger som Hagen etter et par utrenskninger til sist fant en levedyktig balanse mellom.

Det er spesielt fascinerende å lese hvordan Hagen bygget en partiorganisasjon ut av Anders Langes Parti.  ALP var ment som et anti-parti, Langes personlige folkebevegelse.  Hagen brøt med ALP nettop derfor, og det var kun Langes død som fikk ham tilbake igjen.  Lange skapte FrP helt utilsiktet.

Jeg kunne forresten tenke meg å lese mer om Anders Lange.  De puslespillbitene jeg har funnet fra hans liv gir inntrykk av en blogger før sin tid: Egenrådig og uforutsigbar, med en så sterk vilje til å dytte sine personlige meninger på folk at han stiftet både Anders Langes Avis, Anders Langes Frihetsbevegelse, og Anders Langes Parti.  Fantastisk!

Det er FrP han vil bli husket for, men jeg mistenker at Lange er en langt mer interessant person enn Hagen.  Hvor i all verden er den store Lange-biografien?