Vi er på den tiden av året hvor fagorganisasjonene truer med streik. I Norge er streik og streiketrusler en sentral del av tariffoppgjørene. Dette er et sykdomstegn, litt som et samfunn hvor all uenighet avklares med vold. Man kan forstå hvorfor det har blitt slik, og hvorfor det er vanskelig for partene å finne en utvei, men det er ikke noe å være stolt av.
Streik er først og fremst moralsk galt. Du inngår frivillig en avtale med et firma du ikke eier selv, men så blir du misfornøyd med avtalen, og svarer med å stenge ned arbeidsplassen, helt til du får viljen din – uten at du risikerer oppsigelse. At dette er lovlig, betyr ikke at det er riktig. Selv ville jeg skammet meg dypt hvis jeg gjorde dette, enten jeg gjorde det på vegne av en fagorganisasjon eller en mafia.
Det hjelper lite at en eller annen politisk teori hevder at streik er nødvendig. Du kan like gjerne fortelle meg at det er politisk nødvendig at jeg oppfører meg som en drittsekk. Det er fremdeles galt.
Alternativet er individuelle lønnsforhandlinger. Det har sikkert ulemper, spesielt i yrker med lange, bitre streiketradisjoner. Men det har den fordelen at ingen blir utpresset.
At det også er bra for samfunnet som helhet, fordi arbeidsmarkedet kjapt justeres etter skiftende forhold, kommer faktisk i annen rekke. Det kunne vært omvendt, men det ville fremdeles vært galt av ansatte å stenge ned en arbeidsplass de ikke eier selv, for å true til seg høyere lønn.
Derfor: Vær modig. Bli streikebryter.
Pingback: Bli streikebryter! : Liberaleren
Og jeg som ikke hadde planlagt å lese poesi i dag – kanskje med unntak av Vox Populis fredagslyrikk – og så glimtet du til.
Vakkert var det.
Tre innvendinger i farten:
1) Når du snakker om moral på denne måten, som uavhengig av lovlighet, hensiktsmessighet og kulturell sedvane, er den et personlig anliggende. Den gjelder bare en selv. Ikke sånn å forstå at ikke dette er viktig – tvert imot – men det er verdt å minne om at du her ikke peker på noe som nødvendigvis gjenkjennes som galt av andre. Du bare forteller hvordan akkurat du føler om dette.
2) Angående “frivillig avtale”. En slik avtale er ikke noe man inngår en gang for alle. Den reforhandles årlig. “Frivillig” kan også diskuteres. Skal begrepet ha noen mening, måtte det bety at man når som helst kan velge mellom flere jobber med ulike betingelser, og når som helst kan skifte jobb hvis man ikke er fornøyd med betingelsene. Dette er bare delvis tilfelle for noen, og slett ikke for andre. Streik har oppstått for å balansere et i utgangspunktet ujevnbyrdig maktforhold (som dermed kan han tippet andre veien, men det angår ikke ditt moralske argument).
3) Det du sier om “helt til man får viljen sin” er generelt galt. Det finnes regler for streik. Brytes disse er streiken ulovlig, og det moralske argumentet blir overflødig.
Abre: “Du bare forteller hvordan akkurat du føler om dette.”
Javisst. Jeg tror allikevel at du ikke finner mange som er uenige hvis jeg bruker de samme prinsippene på andre områder av livet. Det er bare at vi har en tradisjon for å se arbeidskonflikter på en bestemt måte, en tradisjon som stammer fra en helt annen virkelighet enn den vi har i dag.
“Skal begrepet ha noen mening, måtte det bety at man når som helst kan velge mellom flere jobber med ulike betingelser, og når som helst kan skifte jobb hvis man ikke er fornøyd med betingelsene.”
Men det kan man da? Det du derimot ikke kan er å forvente å få en jobb som passer vilkårlige betingelser. “Jeg ønsker å være forfatter _og_ ha en trygg jobb _og_ høy lønn.” Eller: “Jeg ønsker å være programmerer _og_ jobb med spill _og_ ha høy lønn _og_ lite overtid.”
I noen yrker har arbeidsgiverne mye makt, fordi det er mange om jobben. Men det forsvarer ikke å bruke tvang.
“Det finnes regler for streik.”
Ja. Men de streikende har svært gode pressmidler på sin side. I praksis er det utpresning, hvor arbeidsgiveren har mest å tape.
Jeg kunne heller tenkt meg at man så på streik som en lovlig opphevelse av arbeidsavtalen, tilsvarende som når en gruppe ansatte truer med å si opp. Arbeidsgiveren kan da velge å si “dere er ikke så uunnværlige som dere tror, så jeg tar sjansen på å finne noen til å erstatte dere”, eller “ja dere har rett, dere er verdt mer enn dere får, så dere skal få det dere ber om”.
Umoralsk? Tja. Dette er en del av spillereglene i Norge. Arbeidsgiveren har jo mulighet for lockout.
Desssuten (og det er det grunnleggende): Arbeidsgiveren er 1, arbeidstakerne er mange. Dermed blir det en ubalansert maktrelasjon (Emerson, 1962), ved å organisere seg blir partene jevnbyrdige. Streik og lockout er nødvendig for at krav/trusler skal være troverdige.
Såvidt jeg husker fra SSB så gikk 180 arbeidsdager (ja, dagsverk, ikke årsverk) tapt i streik i fjor. Hvor mange dager gikk tapt pga bakrus, mon tro?
Jo, virkeligheten er en annen i dag, og jeg skal gå med på at streik ofte blir urimelig slik maktbalansen er nå. Men med “umoralsk” forstår jeg noe som er galt i prinsipp, alltid. Dvs, også den gang arbeidsgiverne hadde all makt, og arbeiderne led nød. Da inngikk man jo også “frivillige” avtaler.
Ellers tror jeg ikke det bare er å skifte jobb i dag heller. Dvs, for mange er det jo det, særlig hvis man har spesiell kunnskap. Andre er lettere utskiftbare, og jeg tror f.eks. ikke at eldre ansatte uten videre kan regne med å finne en ny jobb dersom de slutter. Tilsvarende med folk med sviktende helse: De kan kanskje beholde den jobben de har, men ikke nødvendigvis få en ny. I perioder med høy arbeidsledighet gjelder nok det samme yngre og friske.
Konrad: “Arbeidsgiveren er 1, arbeidstakerne er mange.”
Ja – derfor må arbeidstakerne kunne forhandle som en gruppe, og de må kunne true med å si opp som en gruppe. Hvis de vil. Andre kan velge å forhandle som enkeltpersoner, og true med å si opp som enkeltpersoner, uten at det dermed skal gjøre dem til Fiender av Arbeiderklassen.
Det de ikke bør kunne gjøre er å legge ned arbeidet uten å risikere å miste jobben. Da går streiken fra å være et forhandlingsmiddel, hvor partene konfronterer hverandre med hvor verdifulle de mener de er for hverandre, til et utpresningsmiddel.
Abre: “Men med “umoralsk” forstår jeg noe som er galt i prinsipp, alltid. Dvs, også den gang arbeidsgiverne hadde all makt, og arbeiderne led nød.”
Jeg har mye mer forståelse for de som vil streike når de faktisk lider. Men selv da er det jo ikke deres eiendom de stenger ned, og i denne typen streiker går man gjerne lenger i å forfølge streikebrytere. På den andre siden baserer jeg meg på at streikere er beskyttet mot oppsigelse. Når det ikke er tilfelle synes jeg det er greit at de forhandler som en gruppe.
Altså, det er greit at en gruppe sier “vi er verdt mer enn vi får”, ikke at de sier “vi skal få mer enn vi er verdt”.
Umoralsk?
Ler og ler.
Naturlig reaksjon. Men jeg håper du kan begrunne latteren også, eller sitter du bare med troen på at å stille spørsmål ved streik er latterlig, uten helt å vite hvorfor?
Streik er et utpressingsmiddel, helt klart, det er poenget, akkurat som lockout. Organisasjonsfrihet er et viktig prinsipp, så streik og fagorganisering må selvsagt være opp til den enkelte.
Hvor mye er ens arbeid verdt? Dette har økonomer og andre grunnet på i århundrer, fra Ibn Khaldun via Karl Marx til vår tids nyklassiske økonomer.
Moderne økonomer vil kanskje si at det ikke finnes noen moralsk riktig lønn (pris for arbeid), bare en pris som markedet skaper, men mange økonomer heller også til den oppfatning (muligens underforstått) at markedet er en fair dommer – forutsatt naturligvis at markedet fungerer “som det skal”. Og med store skjevheter i maktforhold (monopolisering på en side) eller sterk konsentrasjon (oligopol) fungerer ikke markedet “som det skal”. Mye mer kan sies om dette.
Konrad: “Organisasjonsfrihet er et viktig prinsipp, så streik og fagorganisering må selvsagt være opp til den enkelte.”
Selvsagt. Men alt du bruker den makten til, den du oppnår ved å organisere mange mennesker i en gruppe, er ikke nødvendigvis riktig.
Hvor mye arbeid “egentlig” er verdt havner på siden av dette. La oss si at jeg vil selge deg noe, og at vi besitter en fantastisk økonomisk teori som forteller oss at gjenstanden “egentlig” er verdt 50 kr. Men jeg vil ikke selge den for 50 kr. Jeg vil selge den for 70 kr. Gjør det det riktig av deg å ta gjenstanden fra meg ved makt, gi meg 50 kr, og gå?
Standard arbeidsavtaler inneholder også referanser til tariffavtaler, som også omtaler bestemmelser for streiker. Dette er altså i utgangspunktet svært ofte en del av den frivillige avtalen bedriften inngår med deg som ansatt.
Øyvind Strømmen: “Dette er altså i utgangspunktet svært ofte en del av den frivillige avtalen bedriften inngår med deg som ansatt.”
Kun fordi dette har blitt presset fram av tidligere streiker, trusler om streik, og politikere som støtter bruk av streik.
Det er ganske irrelevant, all den tid streikeretten også er avtalefestet, og ditt argument er at streik er et avtalebrudd, og derfor amoralsk.
Streikeretten er da også et resultat av streiker av den typen du sier du har problemer med å kalle amoralsk; “når arbeidsforholdene faktisk er ille”.
Jeg snakker ikke om avtalebrudd i juridisk betydning. Selvsagt er det lov å streike. Problemet er at avtalen ikke er fritt inngått.
La oss si at jeg møter opp hos deg med våpen og truer deg til å inngå en avtale om at du skal betale meg 10% av alt du tjener hver måned. Og la oss si at vi bor i en merkelig verden hvor en slik avtale støttes og oppmuntres til av staten. Alt er juridisk på det rene – men det er noe grunnleggende moralsk galt ved dette.
En frivillig avtale ville innebære at arbeidsgiveren hadde anledning til å foreslå at streik kunne besvares med oppsigelse med umiddelbar virkning. Så kunne jobbsøkere fritt vurdere om de ønsket å jobbe under slike forhold.
Jeg er som du vet i utgangspunktet enig med deg – ihvertfall for Norge og Vesten hvor vi har gode lovverk og ganske allright regulert arbeidsliv. Litt overregulert, men likevel “greit” og “allright”. Jeg er ganske enig med deg i at streikendes rettigheter er for gode i Norge.
Samtidig, det var viktig og riktig at man skaffet seg disse rettighetene i utgangspunktet og fikk endret samfunnet slik at vi har et rikt samfunn. Det har dog utviklet seg FOR LANGT.
Videre, selv om jeg er enig i at vi i dag gjerne kan fjerne retten til å streike uten risiko for å bli sagt opp – så ser jeg et poeng i å ha en fase hvor det er nettopp slik.
Hvis vi ser på en del fattige land, så er problemet at arbeidstakere har FOR FÅ rettigheter. De har ingen reell mulighet til å finne seg en annen jobb. Hvis de blir sagt opp, så er de så og si økonomisk fortapte. Det er ingen reelle forhandlingsmuligheter – og man går fra frivillighet til utnyttelse. Man kan kanskjek alle det ‘frivillig utnyttelse’ – de har valget mellom å få nok penger til å overleve gjennom å jobbe på arbeidsgivers premisser, eller de kan være dønn fattige.
Problemet med dette er rett og slett at arbeidsgiver kan stille det vi i Norge vil se på som helt urimelige krav. 12-15 timers arbeidsdag, ingen rett til fri som følge av sykdom, ingen rett til ditt eller datt – og man kan bli oppsagt uten noen reell grunn whatsoever. For ikke å glemme det vi vil kalle ekstrem luselønn. Ettpar dollar i døgnet for å jobbe 10-12 timer..
Dette er ikke situasjonen i Norge, selvsagt. Vi har mer enn nok arbeidsplasser, og det er ikke noe stort problem om man blir sagt opp. Man kan alltid skaffe seg en ny jobb – og de aller fleste har til og med nok penger til at det er mulig å starte sin egen lille bedrift.
Jeg er enig så langt at jeg har mer forståelse for streik og generelt konfliktorienterte forhandlingsmåter når arbeidsforholdene faktisk er ille, (noe de nordmenn som streiker knapt vet hva er.)
Det andre poenget står fremdeles: Det er ikke spesielt _lurt_ av arbeiderne i et fattig land å streike seg til arbeidsvilkår landet egentlig ikke har råd til. Det er en veldig kortsiktig strategi.
Men jeg nøler med å kalle det umoralsk. Det er iallefall noe helt annet enn når styrtrike nordmenn bruker de samme midlene.
Oslofyr: det du snakker om, er bare vilkårene til en vanlig norsk selvstendig næringsdrivende
Når du så trekker frem den internasjonale dimensjonen, mener jeg du feiler.
I fattige land har man typisk
a) en stor uformell sektor
b) høy ledighet pga. for lavt aktivitetsnivå
Ser vi på a), medfører den store uformelle sektoren, som betyr mennesker som jobber fra dag til dag, uten noen kontrakt, til den pris man avtaler fra gang til gang, uten rettigheter eller plikter (så som skatt).
Mitt inntrykk er at streiker gjerne kan fremme vilkårene i enkelte bedrifter, men at de ikke hjelper de som man gråter på vegne av. Ser vi på Norge, er det vel et faktum at det er typografenes voldsomme streikevilje og evne ikke medførte goder for andre grupper enn dem selv. Videre kan vi vel si at folk flest har hatt liten nytte av at nordsjøarbeiderne – rimelig eller ikke – har vært svært godt avlønnet. Vi har ikke fått noe annet igjen for forkjælingen av SAS-ansatte opp gjennom årene enn alt for høye billettpriser.
Det er mulig at man i ett enkelt selskap – dersom man knebler dets handlerom tilstrekkelig – kan presse frem uforholdsvis gode vilkår sammenlignet med det omliggende samfunn. Er dette noe å juble for, egentlig? Det antyder i alle fall at arbeidersolidaritet er noe som primært handler om egen lommebok, og svært lite om sympati med dårligere stilte.
b) Bjørns poeng om at streiking i et fattig land er en kortsiktig strategi, står støtt. Når et land utvikler seg, starter det typisk å konkurrerer på lønn, inntil aktiviteten er så høy at lønnsnivået stiger. Da tvinges det til å styrke andre konkurranseparametre for fortsatt å henge med, til tross for det høyere lønnsnivået. Til sist ender landet opp med et lønnsnivå som kan være høyt i internasjonal sammenheng, med sosiale goder som er vel utviklet og en høy levestandard.
Hva ville skje dersom man innførte høye minstelønninger i et land som er i de første fasene av velstandsutviklingen? Man ville knekke økonomien og forlenge den tiden det tar å nå høyere velstand.
Streik handler ikke om solidaritet, men om at samhold gir styrke – akkurat som at spekulanter kan gå sammen og “corner the market”, at matvaregrossister i et land kan inngå prissamarbeid eller andre former for monopolistisk eller oligopolistisk aktivitet.
Det er ikke noe vakrere at en fattiglus presser omgivelsene enn at en feit kapitalist gjør det. Begge handler i ren egeninteresse, og uten å skjenke andre mennesker en tanke. Fagbevegelsens aktivitet har handlet stort sett like mye om å hjelpe ikke-medlemmer som ulveflokkens matauk har hatt et altruistisk formål.
For den som har levd et tosifret antall år som selvstendig næringsdrivende – uten en eneste av de rettighetene som lønnarbeidere har, mister solidaritetspreiket noe av glansen.
Sosialt ansvar? Har arbeidsgivere noe større sosialt ansvar enn fagbevegelsen? Har fagbevegelsen noensinne gjort noe for ikke-medlemmer? (Husk at det finnes en hel del fagområder hvor bransjestrukturen er slik at fagorganisering er umulig). Sannheten er jo at de tvert om har stått sammen om å tryne de svake. «Vil du ikke være medlem, kan du ikke jobbe her!»
Streik er streik, og streik eksisterer – greit – men la nå være å glorifisere fenomenet som om det hadde noe med solidaritet for de svake å gjøre. Streik bare organisert egoisme. Det er ikke faglige rettigheter som driver velstanden, men produktivitet.
Og dog…. hele diskusjonen har gått under forutsetningen om at vi snakker streik for lønn. Det finnes jo andre streiker som jeg kan ha full forståelse for – så som når en arbeidsgiver ikke oppfyller lovmessige sikkerhetskrav.