Bjørn Gabrielsen anklaget nylig Erlend Loe for å være en nyttig idiot for islamister, fordi han deltok i en demonstrasjon mot Israel hvor det også vaiet Hizbollah-flagg. Loe forsvarte seg med at han ikke var der for å støtte Hizbollah, men for å vise sympati med Gaza.
Spørsmålet er altså: Når en sak tiltrekker seg mennesker med ekstreme synspunkter, hva er viktigst: Å markere avstand til ekstremistene, eller fokusere på det ikke-ekstreme de har til felles? Burde Erlend Loe forlatt demonstrasjonen, eller burde Bjørn Gabrielsen vurdert demonstrasjonen utifra det deltagerne hadde til felles, nemlig avsky for Israels behandling av Gaza?
Dette høres kjent ut. For noen måneder siden hadde jeg den samme debatten. Da gjaldt det den amerikanske Tea Party-bevegelsen. Jeg skrev at en slik grasrotbevegelse burde vurderes utifra hva de alle har til felles, økonomisk liberalisme, ikke utifra ekstremistene de også tiltrekker seg. Andre mente at det var viktigere å markere avstand til gærningene.
Jeg mistenker at noen av de som mener det ene når det gjelder Gazademonstrasjoner, mener det andre når det gjelder Tea Party-bevegelsen. Men det er samme problemstilling.
Og det blir galt uansett hva du velger. Den strenge linjen er ryddigere, men den betyr også at du i praksis setter en stopp for alt grasrotengasjement. Du kan ikke lenger holde en løst organisert demonstrasjon mot Israel i Norge, for den vil alltid tiltrekke seg jødehatere.
Prisen for folkelig engasjement er at du i blant havner i en demonstrasjon ved siden av gærninger. Det er kjipt, men jeg tror alternativet er verre.
Helt enig i poenget, og har nettopp skrevet om det samme selv.
Likevel: Jeg synes det er en forskjell på å støtte en sak (som ymse bevegelser også støtter) og det å støtte en bevegelse (som inneholder ymse grupperinger). Denne forskjellen trenger ikke bety noe for det vi snakker om her, men det kan gjøre det. Selv om en bevegelse alltid vil omfatte et meningsmangfold, vil den stå for noe, og mer enn en enkeltsak. Jeg synes nok også at det å støtte en bevegelse ofte innebærer en annen type engasjement; man er tilhenger, ikke bare enig.
Når det gjelder Tea Party-bevegelsen innrømmer jeg at jeg vet altfor lite. Jeg har riktignok bare sett gærningene i media, men det trenger som kjent ikke bety så mye.
Men hva er forskjellen mellom en bevegelse og en serie demonstrasjoner? Demonstrasjoner mot Israel er så vanlig i Norge at du nesten kan kalle det en bevegelse, med noen organisasjoner i sentrum, omgitt av løse allianser og tilfeldige deltagere. Ikke helt forskjellig fra Tea Party-bevegelsen.
Jeg skal ikke påstå at de er helt like, bare at dilemmaet er noe av det samme. Og at jeg tror de eneste du kan avkreve et gjennomtenkt standpunkt er formelle organisasjoner. Og jeg tror ikke jeg ønsker et Norge hvor det kun er organisasjoner som engasjerer seg på denne måten.