Jeg har en artikkel på Minervas nettsider om å skille mellom fakta og prinsipper i politiske debatter:
Politiske debatter går gjennom tre faser. De starter med utskjelling og latterliggjøring. Her slutter de som regel også, men hvis debattantene er ivrige nok beveger debatten seg til fase 2, hvor man diskuterer fakta: Jeg mener at verden ser slik ut, du mener derimot den ser slik ut.
Debatten stopper fort opp her også, eller den beveger seg tilbake til utskjellingsfasen, men hvis debattantene er ekstra ivrige og saklige borer man seg dypere ned i emnet, og ender opp i den tredje og mest verdifulle fasen, hvor man diskuterer prinsipper.
Jepp, dette går tilbake til det grunnleggende poeng: det sanne vs det riktige (vs det vakre).
Som du påpeker handler politiske debatter ofte om fakta, og det er jo litt tøvete fordi fakta ikke kan etableres gjennom “ren” debatt, men det er gjerne politisk opportunt å fremstille verden på en bestemt måte. Dette så vi f.eks. i flere saker der departementene forsøker å påvirke forskernes konklusjoner (forvrengning av fakta). Politikerne burde kanskje vært mer opptatt av prinsipper, da kunne vi kanskje fått stoppet DLD.
I retten har vi den samme problemstillingen: Straffesaker handler nesten utelukkende om å etablere fakta (hva skjedde), jussen er enkel og underordnet. Mens f.eks. skattesaker stort sett handler om juss (hvilke prinsipper/regler gjelder, hvordan skal de brukes).