Monthly Archives: March 2011

Civilization V

I’ve played every Civilization game since the first one came out in the early 90′s.  When you play a game a lot it starts to shape you.  You internalize the game model, and start applying it to other things as well.  I think the Civ games shaped how I think about long-term projects, about how to manage resources to reach long-term goals.  Ideas like that can be powerful when they’re introduced stealthily by way of having fun.

What’s new in Civilization V is that it feels more focused, more like a board game.  This is a good thing, because board game makers are good at stripping away unnecessary complexity.  Civ V is still an order of magnitude more complex than similar board games, but it feels more focused than Civ IV.  (But do remember to turn on the hex grid and the resource markers, or everything may as well run on magic.)

The largest problem with the Civ games have always been their addictiveness.  Looking up to find that it has suddenly become morning is not unheard of.  But this isn’t dangerous if you’re prepared for it.  I play only in one hour batches.  After that it stops being fun, and starts being compulsive.  A Civ game should be a garden you to tend to over a long period of time.  And then you go do something else inbetween.

Or, in Civ terms: If you dedicate all your citizens to working the Civ resource (0 food, 0 production, 0 gold, 0 science, 0 culture), your empire will decline and fall.

Et dødt kulturliv

Det som er trist med det norske  kultur- og medielivet er å se hvor mye av det som handler om kampen om å bevare økonomiske privilegier, og kvalifisere seg til offentlige støtteordninger.  Avisene kjemper for sine direkte og indirekte subsidier, (uten oss dør kulturen!)  Bokbransjen kjemper for sitt prissamarbeid, (uten oss dør kulturen!)

Og forfattere klager over at de ikke omfattes av innkjøpsordningen, (uten meg dør kulturen!)

Kan det tenkes noe mer patetisk enn en “forfatter, essayist og kritiker” som klager over at noen bøker med “høyt språklig nivå” ikke har blitt innkjøpt til norske biblioteker, hvor bøkene neppe ville blitt lest som sådan, men så fikk forfatteren iallefall litt småpenger igjen for strevet?

Gir du ut bok på norsk, skal du være veldig glad hvis du selger 1000 eksemplarer.  Gir du ut riksavis, skal du være glad om du kun mister 1000 lesere i året.

Uten offentlige støtteordninger rakner alt dette, selvsagt, men kan vi virkelig kalle dette for et kulturliv?  Er dette noe å bevare, at det skal sitte en essayist og kritiker og lese boken til en annen essayist og kritiker, og få den akseptert av noen essayister og kritikere i det offentlige, hvoretter boken i beste fall blir stående i noen bibliotekhyller en stund? Eller at en gjeng med andre essayister og kritikere skal leke at de har en vellykket avis, som både skrives og leses kun av dem selv?

Prinsipper om kultursubsidier til side: Dette kan jo ikke være en situasjon å være stolt av, kan det det?

Til forsvar for mørkemennene

Som hardbarka ateist og skeptiker med Kardemommebyliberale verdier er det ironisk at jeg ofte ender opp med å forsvare kristne mot fordommer, ikke minst de skumle småkonservative miljøene som mener at tro handler om noe litt mer forpliktende enn å bare være et “godt menneske”.  Årsaken er ikke at jeg liker det de står for, men at jeg faktisk kjenner en god del av disse folkene, og vokste opp som en av dem.

Når noen kommer med spydigheter om frådende fanatiske mørkemenn, er jeg nødt til å rette på dem.  Samme hvor mye jeg ellers deler verdiene deres, så er faktaene deres feil.

Jeg har faktisk aldri møtt noen som ikke har vært i dette miljøet selv som forstår hva det betyr å være personlig kristen i Norge i dag.  Nesten alt du leser om norske kristne i mediene er ganske slurvete.

Et eksempel er denne artikkelen av Heidi Helene Sveen, om friskoler, som ber leseren forestille seg hvor utrolig fryktelig det må være å gå rundt som barn og tro at Jesus kan se inn i hjertet ditt.  Ja, skrekk og gru.

Jeg har postet et svar her.  Se også en lignende debatt hos Øyvind Strømmen.

I begge tilfellene er det snakk om smarte, kunnskapsrike mennesker – som ikke aner hvordan verden ser ut for de de kritiserer.  Det finnes det egentlig ingen unskyldning for.  Et godt sted å starte er å spørre, og lytte.  (Og så gjerne kritisere etterpå.  For de tar jo feil, de kristne.)

1950s movies marathon – part 24

When Worlds Collide (1951, USA)

The Earth is dying, and only a select few will be chosen to escape for a better world on a rocket ship.  This isn’t the apocalyptic masterpiece Five is, but it’s interesting to see how they try to deal seriously with the idea of building a modern-day Noah’s Ark.  Watched it all.

Alice in Wonderland (1951, USA)

Alice began experimenting with drugs at an early age, possibly to escape the attention of that dubious mr Dobson.  (And her adventures in old age were no less remarkable, but that’s another story).  Watched: 15 minutes.  This feels like one of those half-hearted movie adaptations that is just faithful enough to the book to remind you why you love it, but adds nothing of its own.

Fixed Bayonets! (1951, USA)

I’ve been trying to figure out what it is that bugs me about some of these post-war war movies. Now I know: It’s the cheerfulness.  You didn’t see it during World War II.  But now it’s here in a movie about Korea.  Watched: 14 minutes.  Oh well, these guys are about to walk straight into half a million Chinese communists.  That’ll take care of the cheerfulness.  (What, too soon?)

.. in which we rediscover radio drama

In the late 1980′s, radio was probably my second most important source of entertainment, after books.  Norwegian television at the time was a horrible state (near-)monopoly.  So was radio, but it was better somehow, and the highlight of the week were the Saturday drama shows: Mystery, comedy, and a children’s hour.  I think they’re all still on the air today, but they probably haven’t gotten any new listeners since 1990.

It was watching the 1951 movie Five that reminded me that I miss those radio plays.  Five was written by Arch Oboler, who I discovered was best known as a scriptwriter for radio in the 1930′s and 40′s.  He made the horror series Lights Out.  Here’s a sample episode, a nice Lovecraftian little thing.

And then I found some more episodes, and some more shows – and suddenly I’d been pulled into a world of old radio I hadn’t know existed. These aren’t the shows I listened to, decades later, but it’s more or less the same thing.

I don’t know that radio drama is better than other kinds, but it’s certainly different, and if you really want to bring out the things that make it different, listen to it in the dark.  The quality of the writing is surprisingly high in some of these shows, and darkness brings it all to life.

For a good start, try the SF show X Minus One, for instance the episode The Parade, or The Green Hills of Earth.

And yes: Lights out. Literally.