Sammen mot Schjenken, sammen om å ikke angre

Dagbladet er dømt til å betale erstatning til ambulansesjåfør Erik Schjenken, som de hengte ut som rasist i 2007. Uten å gå inn i detaljene om hva som skjedde i Sofienbergparken, virker det klart at sannheten langt i fra var så enkel som budskapet Dagbladet og andre medier presenterte: At to rasistiske ambulansesjåfører nektet en syk mann behandling fordi han hadde feil hudfarge.

Med andre ord gjorde pressen en dårlig jobb, på ambulansesjåførenes bekostning.

Jeg liker ikke at medier skal straffes for slurv.  Men snu på det: Hvilken beskyttelse har du som menneske når mediene i flokk beslutter at du skal henges ut?

I en sunn mediesituasjon ville du bli beskyttet av andre medier, på jakt etter sin egen vinkling på saken, og de mediene som hengte deg ut ville be om unskyldning når det viste seg etterpå at de hadde tatt feil.

Og det ville antagelig vært bra nok.  Ingen behov for erstatning.

Slik er det ikke.  Mediene står sammen om å henge deg ut, og de står sammen etterpå om å ikke angre på det.  Alle er kompis med alle, og de som innser at noen har gjort noe galt holder kjeft, eller avdramatiserer det.

Hvordan er pressen da forskjellig fra en bølle?  Og hvor ellers kan man gå enn til retten når den samfunnsinstitusjonen som skal belyse maktmisbruk har en blindsone for sine egne overgrep?  Det må være balanse i makten.  Når mediene ikke kan være kritiske ovenfor seg selv, hvor skal den balansen komme fra?

5 thoughts on “Sammen mot Schjenken, sammen om å ikke angre

  1. Konrad

    Du har rett i at mediene slutter rekkene når de selv eller enkeltjournalister utsettes for kritikk og de fremstår som usårbare. Dette gjør at mediekritikken blir langt fra så skarp som den burde være, derfor kommer den gode mediekritikken ofte fra f.eks. akademia.

    Når dette er sagt: Dommen er absurd streng og innebærer et voldsomt inngrep i ytringsfriheten. Tok Marie Simonsen for sterkt i? Ja, kanskje. Men det var en vurdering fra hennes side (gitt fakta) og hun fremførte denne vurderingen i offentligheten slik ytringsfriheten gir rett til, det var også en vurdering av Schjenken å ikke ta med Farah i ambulansen.

    Dessuten: Schjenkens navn ble aldri kjent før han selv valgte det og selv hadde regien. Dagbladet kritiserte den navnløse “rasismen”, ikke en navngitt person.

  2. Bjørn Stærk

    “Dommen er absurd streng og innebærer et voldsomt inngrep i ytringsfriheten.”

    Den er streng, og jeg vil ikke at slike saker skal avgjøres i rettssalen. De burde avgjøres ved at Dagbladet sier unskyld, eller ved at de blir kritisert av andre mektige medier. Det skjer ikke. Journalister føler seg hevet over sånt. De forventer ikke bare å kunne si hva de vil til hele befolkningen, de forventer også å ikke bli stilt til ansvar for det. Da snakker jeg om moralsk ansvar, hvor dette burde vært avgjort.

    Dette er ikke et enkelttilfelle. Mediene gjør hva de vil, og det finnes ingen motvekt. Spesielt ikke PFU, som i stedet for å stille dem til ansvar, blir et skjold de kan gjemme seg bak når de har gjort en slett jobb, så lenge den var slett på en presseetisk måte.

    Så da kan de ha det så godt. Ingen kan ha ubegrenset makt. Når ingen tar moralsk ansvar, sitter vi igjen med det juridiske.

    “Dessuten: Schjenkens navn ble aldri kjent før han selv valgte det og selv hadde regien.”

    En latterlig unskyldning. Tror du ikke alle han jobbet med og kjente var fullt klar over at han var en av disse “anonyme” ambulansesjåførene?

  3. Konrad

    Tja, unnskyldning eller ikke, det setter i hvertfall saken i et annet lys. Såvidt jeg husker snakket man i Dagbladet om “den institusjonaliserte rasismen” etc, det er ikke fullt det samme som å peke på navngitt person med bilde. Innenfor ambulansetjenesten hadde han jo mulighet til å forklare seg i de interne prosessene. For offentligheten hengte altså ikke Dagbladet ut navngitt person, slik dommen øyensynelig legger til grunn for den historisk store erstatningen.

    Og nok en gang må det understrekes at dommen tilsynelatende ikke skjelner mellom vurderinger/argumenter (på kommentarplass) og reportasjer.

    Ellers er jeg enig i at media ikke er gode nok til å si “sorry, vi tok feil”, “beklager, vi fremstilte den saken skjevt” (selv om det altså ikke er opplagt at Dagbladet tok 100% feil, det er lov å være uenig i en dom etc).

  4. Bjørn Stærk

    Konrad: “For offentligheten hengte altså ikke Dagbladet ut navngitt person”

    Igjen, en latterlig unskyldning. Igjen, tror du ikke alle han jobbet med og kjente var fullt klar over at han var en av disse “anonyme” ambulansesjåførene? Altså ikke bare nærmeste kolleger, men en økende sirkel av bekjente og bekjentes bekjente. Hvordan ville du opplevd et tilsvarende karaktermord av deg selv, som gjorde at alle som vet hvem du er potensielt vil konkludere at du er et råttent menneske? (Eller, institusjonalisert råtten, på svadanorsk.)

    “selv om det altså ikke er opplagt at Dagbladet tok 100% feil, det er lov å være uenig i en dom etc”

    Ja. Er du det?

Comments are closed.