Jeg har et innlegg på Aftenposten.no, hvor jeg skriver at selv om innvandringskritikere ofte blir dårlig behandlet i den offentlige debatten, bør de unngå selvmedlidenhet.
Det er ikke alltid lett å tilhøre den innvandringskritiske siden av norsk innvandringsdebatt. Hvis du mistenker at den ikke-vestlige innvandringen nå foregår i et tempo samfunnet ikke klarer å håndtere, plasserer du deg på utsiden av det gode selskap, med begrenset tilgang til de viktigste mediene. Og du opplever at de som står på innsiden, gang på gang får lov til å definere deg og de du er enig med som dårlige mennesker. Du tar ikke bare feil, du har et tvilsomt menneskesyn. Du er «grums», et «troll», «høyreekstrem», «islamofob».
Det blir det gode mot det onde. Gode hensikter mot mørke fordommer. Og du er en av de onde.
Jeg er forøvrig også gjestemoderator for anledningen, og styrer kommentarfeltet under innlegget med hård hånd!
Takk for en sympatisk og balansert kronikk. Men jeg tror du gjør en feil: du gir et inntrykk av at islamkritikk (i ulike alle nyanser) og innvandringskritikk handler om det samme. Det gjør det ikke. Disse tingene har nok noe en del berøringspunkt og enkelte felles aktører.
Selv er jeg f.eks. klart kritisk til innvandring, dog av økonomiske grunner. Jeg har overhode ikke noe tilfelles med Rustad, Storhaug eller Anfindsen.
God tekst.
Er enig med Konrad i at islamkritikk og innvandringskritikk er to forskjellige ting. Selv har jeg stikk motsatt ståsted. Kulturell påvirkning forutsetter at kulturer kommer i kontakt med hverandre på fredelig vis. Innvandring med tilhørende fornuftig integrering er antakelig den viktigste mekanismen for slik påvirkning. Og jeg tror altså at den moderne demokratiske rettsstaten påvirker gammeldagse religiøse kulturer mye mer enn omvendt.
Konrad: “Selv er jeg f.eks. klart kritisk til innvandring, dog av økonomiske grunner. Jeg har overhode ikke noe tilfelles med Rustad, Storhaug eller Anfindsen.”
Nei, du har jo faktisk sagt at de er _medskyldige_ i angrepet.
Siden har jeg ikke klart å ta noe du sier om emnet seriøst. Beklager. Det var lenge interessant å lese deg.
Abre: “Og jeg tror altså at den moderne demokratiske rettsstaten påvirker gammeldagse religiøse kulturer mye mer enn omvendt.”
Spørsmålet er ikke om de gammeldagse religiøse kulturene vil påvirke sekulære nordmenn til å bli som dem. Det er ikke slik at enten “vinner” den ene kulturen, eller den andre. Faren er at vi ender opp med to separate kulturer, som ikke stoler på hverandre.
Uansett, dette er et spørsmål som handler om optimisme vs pessimisme om dette kulturmøtet, ikke om man er en av de Gode eller Onde.
Nei, voksne nordmenn med et noenlunde avklart verdisyn blir nok ikke særlig påvirket av gammeldags religion. Men hver ny generasjon påvirkes av de impulser som finnes rundt dem, religion inkludert. Men jeg tror altså at når det gjelder verdier, vil menneskerettigheter, sekularitet og demokrati “vinne”, fordi det er i den retning utviklingen har gått til nå.
Selv uten innvandring har vi flere separate kulturer som ikke stoler på hverandre, bare at motsetningene da kun er mellom land og regioner, og ikke mellom individer og grupper lokalt. Det er selvsagt behagelig for oss å slippe å ha nært innpå oss det vi er skeptiske til, men det er jo ikke vi som lider under religiøs undertrykking. Jeg ser ingen annen troverdig måte å påvirke slike kulturer på, enn å ha direkte og langvarig kontakt med dem. Altså innvandring. Men måten det gjøres på er selvsagt viktig.
Ja, men poenget mitt er at tanken om at en av kulturene _vil_ vinne er en forutsetning som ikke nødvendigvis stemmer. Mange land har adskilte grupper innbyggere som ikke liker hverandre, ikke stoler på hverandre, – og ikke blir noe likere fra generasjon til generasjon.