Jeg skriver i Aftenposten i dag om påstanden om at Norge er verdensmestre i sosial kapital og tillit, med utgangspunkt i boken Sosial kapital i Norge:
I boken Sosial kapital i Norge som ble utgitt i fjor høst legger norske sosiologer fram ny forskning på hvordan det står til med den sosiale kapitalen i Norge, ikke minst i møte med innvandring. Anniken Huitfeldt skriver at boken knuser myten om at nordmenn har blitt mindre tillitsfulle. Og den innvandringsoptimistiske avisa Utrop presenterer den som et oppgjør med frykten for etnisk mangfold: Norge er ikke bare verdensmestre i sosial kapital, vi får stadig mer og mer av det.
Innholdet er ikke fullt så overbevisende, og får meg til å undres på om sosiologene i det hele tatt har noen god måte å måle sosial kapital på. For hvor i disse tallene finner jeg de 1 av 4 som mener islam er en trussel mot norsk kultur, eller de innvandrerne som var redde for å gå ut på gata etter at bomben smalt 22/7?
Jon Elster sier et sted at “samfunn” forutsetter at folk i det minste stopper for rødt lys. Så det er helt klart at oppslutning om et minimum av felles normer er limet i samfunnet.
I en klassisk artikkel skjelner Lynne Zucker (1986) mellom tre kilder til tillit:
1) personlig erfaring/relasjon
2) sosial kategori (at man ligner hverandre)
3) eksterne institusjoner
I Russland er i motsetning til f.eks. Norge og Sverige hovedsakelig basert på (1). I små, tettvevde samfunn er (1) tilstrekkelig evt (2) at man tilhører samme klan eller stamme. Jo større og mindre oversiktlige samfunn er, desto mer avhengig er man av (3).
Såvidt jeg husker er et viktig funn fra sosialpsykologien at “overfladisk like barn leker best”, dvs samme hudfarge, alder, dialekt, utdanning, antrekk etc gir mer tillit (selv om det altså ikke er noe “objektivt” grunnlag for større tillit, det er øyensynelig mest et grunnleggende instinkt)