I romanen Perdido Street Station av China Miéville hjemsøkes gatene av et monster som fanger sitt bytte ved å folde ut vinger med et hypnotiserende mønster ingen er i stand til å fjerne blikket sitt fra. Ofrene trollbindes i dyp fascinasjon, og blir stående hjelpeløse. Den eneste måten å bekjempe monsteret på, er å se en annen vei.
Jeg tenker på dette når jeg ser på alt som er skrevet og sagt om personen Anders Behring Breivik gjennom rettssaken de siste ukene. Hele Medie-Norge har samlet seg ved Oslo tinghus, og er dypt fascinert av den tiltalte. De stirrer og stirrer, skriver og skriver, prater og prater om det de har sett. Alt for å forstå hvem denne mannen virkelig er.
Og alle ser noe litt forskjellig fra de andre.
Hei Bjørn! Jeg skrev nettopp dette på Face, så jeg vil gjerne også ha din kommentar:
Jeg tror det var Bjørn Stærk som skrev på bloggen sin at Norge dessverre ikke har noen rettsstat, men et flertallsvelde. Altså kan man kaste hva man vil på en tiltalt mann i retten – ustraffet – fordi flertallet misliker den tiltalte så sterkt. Da kunne man jo like godt hatt mobbjustis over ABB på Stortorget?
Jeg kommer ikke på å ha skrevet det. Og jeg ser ikke helt relevansen, hverken til denne artikkelen eller til skokastingen i Oslo tingrett. Det er mye galt med et rent flertallsdemokrati, (hvis noe slikt finnes), men det er ikke det _samme_ som mobbjustis.
Så jeg forstår rett og slett ikke hva du sier.
Greit nok. Men jeg så deg beklage deg over den norske rettsstaten et sted. Resten er sikkert fri fantasi…