Jack Vance takes a sociologist’s approach to SF in the three novels collected in The Jack Vance Reader, the first I’ve read of him: Emphyrio, about a repressive guild-based welfare state, where an old legend inspires a young man to non-conformity. The Languages of Pao, about mass-scale social engineering, where a world’s ruler brings in outside linguists to make his people speak (and therefore think) like warriors, merchants, and engineers. And The Domains of Koryphon, from a world where human colonists compete with other races for land. In all these stories, the focus is on social forces and mass psychology, not at the expense of characters, but as the nuanced backdrop against which the characters act. I’ll single out (at random) The Domains of Koryphon (aka The Gray Prince) for praise: Vance brings his eye for social dynamics to the issues of colonization and slavery, taking a provoking approach where the colonial landlords are morally wrong but realistic, while their urban, intellectual critics are naive hypocrites. Some have called it a racist novel with a message of might makes right, which is stupid. This is a story for adults who don’t turn their brains off when they read. The Domains of Koryphon is not meant to comfort, but to provoke ideas. The moral high ground of the human landlords does makes it a problematic novel, though, and it’s more fair to criticize it than to neuter it with the label of escapism. Even so, I’ll return for more of Vance’s speculative sociology.
Monthly Archives: September 2008
All the books in the world except one
Nyere norsk film – en oppsummering
Med 26 påbegynte og 5 ferdigsette norske filmer bak meg denne uken erklærer jeg meg selv herved for ekspert på nyere norsk film. Nå skal dommen avsies. Hvordan står det til med norsk film? Ikke så mye verre enn det står til med film generelt. Vi sliter med å lage intelligente filmer, men det gjør alle andre også. Vi sliter også med å lage underholdende filmer, kanskje fordi de dyktigste filmskaperne våre synes det er å sikte for lavt, og overlater terrenget til sjangerformelrytterne? Da blir det opp til flaksen om de bruker formlene kreativt (Switch) eller fantasiløst (Fritt vilt).
De eneste to klare anbefalingene er Kill Buljo, hvis du liker teit humor, og Mannen som elsket Yngve, hvis du liker et godt drama. Resten .. Schpaaa, Switch og Elling var severdige, men jeg er sannelig glad jeg ikke så de andre filmene på kino, hvor det krever usedvanlig mot å forlate en film etter 15 minutter.
Lærdommer:
- I blant lages det ålreite norske filmer.
- Bjørn Sundquist spiller i langt færre norske filmer enn jeg trodde.
- Bra-til-å-være-norsk-sekseren er reell. Trekk fra to på terningkastet.
- Norsk film er på sitt beste når karakterene holder kjeft. Talefilmen er den største ulykken i norsk filmhistorie.
- Før eller senere kommer noen til å få til en okey norsk naturgrøsser.
- Dinas mors død er den mest ufrivillig morsomme scenen i norsk filmhistorie.
Mitt spørsmål til norske filmskapere er: Når kommer den store viking- eller sagabaserte underholdningsfilmen? Sjangeren har hvilt på Hrafninn flýgur lenge nok.
Du er en arrogant, selvopptatt, jævla idiot
Etter en uke med intens seing av nyere norsk film begynner jeg å få et anstrengt forhold til ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, grøsserklisjeer i norske naturomgivelser, og generelt scener hvor karakterer snakker sammen, (monologer går greit). I dag skal forholdet anstrenges ytterligere.
Jeg er Dina (2002) - Narm: Et filmøyeblikk som er ment å være dypt alvorlig, men er så klønete utført, overdrevet sippete, eller totalt absurd at det bare blir morsomt i stedet. Ga opp etter: 5 minutter.
Mors Elling (2003) – Nei så interessant er ikke Elling at jeg vil se forhistorien hans også. Ga opp etter: 7 minutter.
Mannen som elsket Yngve (2008) – God musikk, troverdig dialog. Begynner langsomt, men dette er jo faktisk ordentlig bra. Så hele.
Rovdyr (2008) – Hvorfor måtte de begynne å snakke? Ga opp etter: 10 minutter.
Kunsten å tenke negativt (2006) – Optimist vs pessimist er et fint konsept, men det blir ikke ekte, bare en enkel karikatur. Ga opp etter: 12 minutter.
Den brysomme mannen (2006) – Dårlig på en rar og sjarmerende måte, bare ikke rar og sjarmerende nok. Ga opp etter: 15 minutter.
Ulvenatten (2008) – At tsjetsjenske terrorister skulle gidde å holde deltagerne i et debattprogram på norsk TV som gisler er et latterlig selvopptatt filmkonsept. På den andre siden er terrorist-actionthrillere en latterlig selvopptatt sjanger. Ga opp etter: 14 minutter.
Sånn .. da kan jeg la det gå ti år til neste gang. Neste: Oppsummering og endelig dom, av en nå ferdigutlært (eller iallefall selverklært) ekspert på nyere norsk film.
En vandrende målskive for blind vold
Ny dag, ny runde med nyere norsk film. Statistikken så langt denne uken: 12 filmer påbegynt, hvorav 2 ferdigsett. Antall Bjørn Sundquist-observasjoner: 0. Dette er gøy.
Hawaii, Oslo (2004) – Atter et bidrag til haugen av småmystiske hverdagsdrama. Ga opp etter: 18 minutter.
O’ Horten (2007) – De 7 første dialogfrie minuttene hvor et passasjertog svever gjennom snølandskapet er noe av det vakreste jeg har sett så langt. (Jeg liker tog.) Ga opp etter: 11 minutter.
Villmark (2003) – Sakte .. sakte .. saaakte trer tjernets ondskap fram. Men naturen er flott. Ga opp etter: 25 minutter.
Elling (2001) – Ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, (dette har jeg da skrevet før?), men tross dette ordentlig morsomt. Så hele.
Schpaaa (1998) – Narkogjengvold is bad, m’key? Leker på grensen mot bra, og jeg liker stilen. Så hele.
Ungdommens Råskap (2004) – Ungdom er fryktelig irriterende, spesielt når du setter dem foran et kamera. Ikke gi dem mer oppmerksomhet! Ga opp etter: 18 minutter.
Uro (2006) – Detektimen er ikke hva den en gang var. Ga opp etter: 19 minutter, hvoretter jeg har en sterk mistanke om at vår undercover cop blir tatt av saken og etterforsker på egen hånd.
Men hvor blir det av Bjørn Sundquist? Følg med i fjerde og siste (for Guds skyld!) runde i denne styrtinnføringen i nyere norsk film.
Jævelskap blir liksom rutine når du lever som gangster
I del 1 av denne serien satte jeg meg fore å se alt jeg kan få tak i av nyere norsk film, i et forsøk på å konfrontere mine utdaterte Vibeke Løkkeberg-baserte fordommer. Seks tilfeldige filmer ble forsøkt sett, en slapp såvidt igjennom. I dag fortsetter jakten.
Amatørene (2001) – Spredte tilløp til munnvikhevelse. Min mistanke om at nyere norsk film anser stakkarslige mennesker som en gullgruve for ettertenksom humor styrkes. Ga opp etter: 10 minutter.
Gymnaslærer Pedersen (2006) – Stort tema, liten film. Gymnaslæreren gjennomgår 70-tallets kanskje raskeste kommunistomvendelse, fra småborger til AKP(ml)’er på to minutter (jeg målte). “Neimen jøss, er jeg en kapitalistisk utsuger? Okey!” Arkivopptakene er interessante. Ga opp etter: 24 minutter.
Izzat (2005) – Jeg sier ikke at man ikke kan lage gangsteroppvekstfilm fra pakistanermiljøet i Oslo på 80-tallet, bare at det er en vanskelig oppgave for viderekomne. Sikt lavere! Ga opp etter: 12 minutter.
Jenter (2007) – Huh..? Tittelen er iallefall beskrivende. Ga opp etter: 7 minutter.
Kill Buljo (2007) – Her er det mye kløning og dårlig skuespill, men du verden hvor gøy det er. Teite vitser som ikke irriterer, jevnlige latterbrøl og stort sitatpotensiale. (“Jompa, det e en ting du skal vite. Det e æ som e far din. Nææ, æ bare tulle. Men æ ha pult mor di.”) Så hele.
Varg Veum – Kvinnen i kjøleskapet (2008) – Privatetterforsker blir ikke trodd av dumme politifolk. Åjøjemeg. Ga opp etter: 10 minutter.
12 filmer så langt, og minst like mange igjen!
Så kommer du til å tryne noe jævlig
Etter en slengbemerkning om kvaliteten på norsk film og bra-til-å-være-norsk-seksere i avisene fikk jeg nylig en reprimande fra en engasjert seer av norsk film. Da jeg gjerne innrømmer at mitt syn på norsk film er farget av Wam og Vennerød-vitsene i Åpen Post, starter jeg herved et nytt prosjekt: Nå skal jeg gi nyere norsk film den sjansen den fortjener. Som vanlig plukker jeg filmene mer eller mindre tilfeldig, og ser dem med minst mulig forkunnskaper. Rull film!
Tatt av kvinnen (2007): Lovende begynnelse – og så begynner dialogen. Ga opp etter: 10 minutter.
Fritt vilt (2007): Ooh, LotR-flying i fjellheimen. Tålbar dialog og ingen store jag-bort-faktorer, men formel-grøsser til minste detalj. Øksemorder i skummelt hotell, herregud da. Ga opp etter: 40 minutter.
Varg Veum – Bitre blomster (2007): Hvorfor gidder de å gjøre dette? (Skulle forresten ikke Varg Veum være bergenser?) Ga opp etter: 15 minutter
Switch (2007) – Karate Kid på snowboard, med Peter Stormare som mr Miyagi. Noen vil kalle det plagiat, jeg kaller det å stjele fra de beste. Ikke bra, men den første filmen så langt som lever. Så hele.
Lange Flate Ballær (2006) – WTF? Og det finnes en 2′er?! Ga opp etter: 4 minutter.
Reprise (2006) – Er det ikke nok at du er refusert, må du lage film om det også? Joda, er talent her, men det er lov å bruke det utenfor navlen. Ga opp etter: 14 minutter.
I del 2 i denne serien blir det, av filmtitlene å dømme, mer av det samme!
As serious as a German film festival
The Middleman is television for and by TV Tropes-reading movie and TV geeks. All artificial, full of popcultural references and ironic, quick-paced dialogue that screams: “Yes, this is television. We’re just a bunch of writers goofing around, come and join us!” This is your reward for knowing your Mario Bava movies and your Wilhelm scream, and your kung-fu and sci-fi and vampire lore. Popcultural trivia doesn’t impress your friends and it bombs at parties, but now there’s a television show just for you. Actually, The Middleman is well-written and has enough general wackiness to appeal to anyone with a passing familiarity with the genres it plays with, but it’s clear who their target audience is: The kind of person who, to the annoyance of everyone around, exclaims “OMG!! this entire episode is based on Escape From New York!!” No really, I like it. I like that it goes 100% synthetic with barely an honest emotion in sight. No halfway caffeinate-it-for-the-kids measures here, just a pure dedication to superficial fun. And let me just say, for the record, that I think it’s awesome that the goatee-universe version of our clean 50′s comic-book-hero-style Middleman is based on Snake Plissken.
A little malnutrition hardens them up
Earlier I wrote about a book I wish I’d read when I was 16. Here’s one I wish I’d read when I was 10: The Adventures of Endill Swift, by Stuart McDonald. This is surreal children’s literature in the tradition of Roald Dahl and Lewis Carroll. Endill Swift is trapped at Epitaph School, a gruesome place with sadistic teachers, labyrinthine corridors you can lose yourself in for years, a dining room where rows of animal heads grin down at frightened students, and dormitories named after weeds and insects. The library is so huge it has its own abominable bookman, living somewhere far above the floor. Endill wants to escape before the school drives him mad, like it once did his father and grandfather, and clearly also has done to the teachers, who even when they retire don’t leave the school island, but go off to wander the uncharted corridors, sad and confused.
It’s all done in the clear, intelligent and witty style of the best children’s books. There’s also plenty of satire aimed at adult readers, and it’s really up to you if you want to read Endill Swift as a book for children, or a book for adults about childhood. It’s brilliant either way, (and if it all sounds too dark for children to read then you’ve forgotten what it was like.) It’s also out of print and virtually forgotten, something that happens to a frightening number of potential classics.
Sorted, snorted, munted, blunted
Today’s music selection: Asimov-ignoring robots; recommendations in media technology; German lessons for party drug users; and a commentary on Chinese politics.
Anthony Rother – Destroy Him My Robots:
Lützenkirchen – 3 Tage Wach:
>
Japan – Visions of China: