Jeg har ofte tenkte at det hjalp meg meget, det at jeg måtte velge om jeg ville utføre militærtjeneste. Jeg måtte ta et standpunkt.

Og det var ikke helt enkelt. Man kunne ikke bare si: Jeg vil ikke.

Man måtte begrunne sitt syn, sette ord på det. Jeg har i ettertid lest min søknad om overføring til siviltjeneste mange ganger, og blir litt forlegen hver gang – det er nokså naivt, det jeg skrev. Men det var ekte og oppriktig ment. “Dette standpunkt er en umiddelbar følge av at all moral – ikke bare den kristne – nødvendigvis må bygge på respekt for liv, og det bunner i dyp personlig overbevisning,” skrev jeg til Krigskommissariat Nord-Norge i Harstad. De smilte kanskje litt overbærende, men overført til siviltjeneste ble jeg.

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Jeg har det samme forholdet til min egen siviltjenestesøknad, som jeg sendte inn nesten 40 år senere, i 1997. Den gjør meg forlegen, men jeg er glad jeg var nødt til å ta et standpunkt.

Her er min konklusjon: “Som menneske mener jeg at jeg har fullt ansvar for mine egne handlinger, og jeg kan derfor ikke tillate at mine evner blir gjort tilgjengelig for mennesker som har et helt annet moralsk syn enn jeg, og som kunne finne på å beordre meg til å gjøre noe jeg tar helt avstand fra: drepe et vilt fremmed menneske.”

Det er lenge siden jeg var pasifist, men akkurat dette var ikke så dumt.