Det passet godt å lese Nordahl Grieg’s Flagget nå som jeg er midt oppi andre verdenskrig i filmmaratonet. Det er noe med å se alle disse filmene kronologisk som gjør historien levende. Fra mitt perspektiv har USA nettop gått med i krigen. Norge har vært okkupert i to år. Jødeutryddelsen er godt i gang.

Det er nettop denne perioden, de første årene av krigen, essayene i Flagget omhandler. Grieg var kommunisten og dikteren som ble med på gulltransporten etter 9. April, noe han beskriver slående her, og han tilbrakte resten av krigen blant norske sjøfolk og soldater i utlandet. I flere av tekstene følger han disse på oppdrag – med konvoier over Atlanterhavet, og i fly inn mot norskekysten.

Det var derfor helt naturlig at Grieg ble med på et bombetokt mot Berlin i 1943, hvor han ble drept. Det var en del av prosjektet med å oppleve krigen på nært hold, og da spesielt fra sjøfolkene og flygernes perspektiv. Tidligere samme år besøkte han norske flygere på Island. (Visste du forresten at Island ble invadert av de allierte, fordi de ønsket å forbli nøytrale? Jøss!)

Eksil-nordmennene Grieg møter ser på seg selv som heldige. For de befinner seg i utlandet, hvor de selv kan bidra til å frigjøre Norge. De slipper å sitte stille, ubevæpnet. Blikket er vendt fremover: I dag er vi på defensiven, men snart er det vår tur, snart skal vi hjem.