Når vi ikke hadde vakt i kjelleren, lå vi gjerne oppe i skogen. Det var alltid noe å se på: fly i angrep på krigsskip rett utenfor i den stille klare vårdagen, det var som en kamp mellom ørn og nise, bombemaskinen stupte ned og skipet jog til siden, stanset, skjøt fram igjen, og vass-søylene av bombene skjulte det nesten for øynene våre. Snart kom turen til oss på land, flyene gikk ned over skogen hvor vi lå, kastet brannbomber og skjøt med maskingevær på veier og stier; de var ute etter noe bestemt: i nabohuset her mellom trærne bodde den norske kongen. [Molde] ble bombet og tent i brann, på mangfoldige steder; flyene skjøt på enhver som prøvde å slokke. Så flammet alt, med den brennende kirken for siste gang kneisende opp over de små husenes ildebrann; ved dette synet av rødglødende rykende tilitetgjørelse overmannet følelsene en av våre gudbrandsdøler, og han tok sterkere i enn noengang før eller senere på turen: “Dettane var stusslig”, utbrøt han.

- Nordahl Grieg, Flagget