Det er noen år siden sist jeg klaget på den årlige offentliggjøringen av skattelistene. Det blir litt kjedelig i lengden, år etter år, spesielt siden debatten aldri kommer seg ut av medienes liksom-selvkritiske kvelertak. “Gjør vi noe galt nå? Hm? Og nå da? Var det foten din jeg nettop tråkket på? Hva føler du nå? Nå tråkket jeg på den andre foten din, synes du jeg burde slutte? Delta i debatten her!”
Det er vanskelig å bekjempe en praksis det er i medienes direkte økonomiske fortjeneste å videreføre. Det hjelper ikke hvor absurd den er. Du får en medie-blindsone, et sted hvor alt er lov.
Dette handler altså om personvern. Det handler om datagrunnlaget til iam.no. Det handler om utlendingen som hadde studert i Norge en gang og ble sjokkert over at inntekt og alder fremdeles dukker opp på Google. Og det handler om at hvis du gjør det enkelt å være en drittsekk, så blir folk drittsekker. (Jada, jeg også, og det er jeg ikke stolt av.)
Det handler om skinnhellige unskyldninger, og om IT-folk som lager ting kun fordi det er mulig.
Og det handler om et samfunn som oppfører seg som en fyllik bak rattet i forhold til personvern. Vi gasser på og håper det går greit. Skål!
Såvidt jeg vet er vel praksisen med å offentliggjøre skattelistene gammel, det nye er å gjøre dem tilgjengelig elektronisk for all verden. Tilbake i steinalderen var det vel bare en protokoll fra den lokale ligningsnemnden, tilgjengelig bare for den som møtte opp fysisk.
Ja, men internet gjør det egentlig til en ny praksis: Omstendighetene er så forskjellige at det ikke er snakk om en videreføring, men om en ny oppfinnelse.
Jeg hører mediene sier at det er viktig for journalistene å ha tilgang til disse dataene. Mulig det, men de har misbrukt skattelistene såpass de siste årene at de ikke lenger fortjener dette hjelpemidlet. Så jeg er for at skattelister ikke skal offentliggjøres i det hele tatt. Mediene har gjort det klart at det er enten det eller dette, og da velger jeg hemmelighold.
Ja, måten skattelistene i praksis blir brukt er tøvete.
Hei navnebror, vakkert.
Jeg klarer ikke helt forholde meg til en ny runde med dette. Jeg har en veldig klar oppfatning, jeg synes prinsippet om personvern er så sterkt at disse listene skulle vært helt hemmelige. På linje med helseopplysninger og andre ting det er strenge regler for. Jeg føler meg nesten unyansert i denne debatten, jeg har normalt en langt mindre bastant holdning til de fleste problemstillinger, men denne “name and shame” praksisen synes jeg er helt absurd. Eventuelle argumenter for offentliggjøring (jeg synes de fleste er ganske stusselige) trumfer uansett ikke personvernet. Nordmenn har en merkelig schizofren holdning til dette, vi klikker på iam.no men gidder knapt løfte en finger mot uthenging av fattige i riksaviser eller mot datalagringsdirektivet…. Jeg rister mye på hodet for tiden….
“Jeg klarer ikke helt forholde meg til en ny runde med dette.”
Jeg er også lut lei av det. Men jeg tror jeg skal fortsette å ta det opp, hvert år, allikevel. Hvis vi slutter å protestere skjer det iallefall ingenting med det.