Jeg liker ikke å lese om film.  Mest fordi folk som skriver om film liker å skrive ting som dette:

Action  er  ingen  ren  filmsjanger,  den  låner  ofte  trekk fra westerns, komedier,  krigsfilmer,  thrillere  og  politiske  dramaer.  Men  de fleste actionfilmer  har  en  karakteristisk stringens og struktur fordi de ligger tett  på  den  klassiske  dramaturgien, der en hovedperson, en protagonist, strever  for  å  oppnå  et  mål  som  er i direkte motsetning til målet til motstanderen,  antagonisten.

Den  ene  kan  ikke  lykkes uten at den andre feiler, og konflikten er i gang. Protagonistens mål kan enten være passivt, å opprettholde status quo, som for Clint Eastwoods pensjonerte revolvermann i  «Unforgiven»  (1992)  — eller aktivt, som for Bruce Willis’ politimann i «Sixteen Blocks» (2006).

Ettersom alle vet at konflikten ikke vil løses før på slutten, og at helten vil  overleve  frem  til  da,  er det utfordrende å orkestrere actionscener underveis.  Ofte  dreier  det  seg  om  å  manipulere  frem en spenning som egentlig  ikke  er  der. Da gjelder det å ha skapt en såpass smart setup at helten  har noe han må risikere og kanskje ofre, selv om det ikke er livet.

Oppsummert uten bullshit-formuleringer: Bruce Willis er utrolig tøff i Die Hard.  (Enig!)