Magnus Blaker i Nettavisen har en god kommentar om debatten rundt datalagringsdirektivet. Debatten går seg bort i detaljer.  Det viktige er ikke om data skal lagres i 6 eller 12 måneder, men prinsippene vi bryter, og retningen vi beveger oss i:

Saken fra England viser hvordan det er veldig enkelt å tilby denne typen informasjon til flere enn de egentlig var tiltenkt til. Hvorfor ikke skatteetaten? Hvorfor ikke forsvaret? Hvorfor ikke lokale antimobbetiltak som vil undersøke påstander om mobbing? Hvorfor ikke utenlandske myndigheter i forbindelse med visumsøknader?

Diskusjonen om Datalagringsdirektivet blir ofte en pirkete diskusjon om nøyaktig hva som skal lagres og hvordan. Men eksemplene fra blant annet England og Danmark viser en gjerne vil gå litt lenger.

Selve intensjonen med avtalen er nettopp å gjøre politiets oppgave enklere, og det trengs ikke mye oppfinnsomhet for å tenke seg situasjoner der politiet ville hatt betydelig hjelp av å vite for eksempel nøyaktig hva som ble skrevet i en tekstmelding, eller sagt i en samtale – ikke bare at det ble sendt en melding eller avholdt en samtale.

Mitt prinsipp er: Du pirker ikke borti privatlivet til alle for å ta noen få, uten veldig god grunn og solide sperrer mot misbruk.  Det er et prinsipp som passer på mange saker.  Men vi er så vant til å bryte med det at det blir lettere og lettere for hver gang.