Monthly Archives: December 2009

Romjulsbrettspill for voksne: Age of Steam

Noe må man finne på når hele familien er samlet.  Hos oss har det blitt brettspill. Og med seks voksne spillere er det ingen grunn til å feige ut med familiespill fra bokhandelen. Det er bare å hoppe uti det med ekte vare fra brettspill.no eller spillskrinet.no.

Som Lore Sjöberg skriver finnes det fem typer brettspill: Brettspill bestemoren din har hørt om, brettspill du kan få en gjeng med fulle folk til å spille, brettspill som varer like lenge som krigen de simulerer, brettspill som gir deg lyst til å lage lydeffekter, og brettspill som høres kjedelige ut men faktisk er ordentlig gøy.

Med Age of Steam snakker vi om den siste kategorien.  “Slå dere ned, folkens, for nå skal vi .. bygge jernbane slik at vi kan frakte varer fra én by til en annen.”  Spillet har et fryktinngytende regelhefte, men reglene er gjennomtenkte og uten masse dilldall.  Etter et par runder har du dem i kroppen.

Kjernen i spillet er å utstede aksjer for å investere i ruter som du håper vil gi gevinst på lang sikt.  Du bygger opp økende utgifter, og må finne ruter som gir deg tilsvarende inntekter.  Her handler altså alt om penger, og spillere som kan holde noen tall i hodet har en fordel.

Age of Steam har en innebygget “klokke” som gjør at spillet ikke varer for lenge.  Med spillere som kan reglene er det kjapt unnagjort.

Age of Steam har kommet i en nyere utgave jeg ikke har spilt, men sikkert er verdt en kikk.

How to find (interesting) books

You don’t need a guide for how to find good books.  To find good books, just pick somebody’s pre-digested list of The 100 Greatest Novels in whatever genre you usually read.  Most of them will be fairly good.

Interesting books are different.  They change you by offering something you didn’t expect.  You may not end up liking them, but at least they’ll be bad in a fascinating way.  And the ones you do like, you’ll love.  They may have flaws that disqualify them from being The Greatest Novel of All Time, but that’s part of the charm.

The trick to finding interesting books to do a sort of focused random walk, like you might do in an unknown city.  You find an interesting street, and then that opens up more choices.

Visit used book stores.  This is where the interesting books go to die.  Books that changed the world, but went out of fashion – or books that might have changed the world if they’d been given the chance.

Read interviews with authors you love.  They often mention obscure books they’re passionate about.  Anyone should be listened to when they get passionate about books.  “This book changed my life.”  Go get it.

Don’t think too much.  The more you “research” a book before buying it, the more likely you’ll just end up with whatever you’re already used to.  Buy something just because you saw someone mention it.  Or because the you like the cover or title.  Stand somewhere familiar, and take a leap into the unknown.

Good luck!

Historien om norsk blogging (på 254 ord)

2000-tallet var tiåret da bloggen kom til Norge.  Her er en oppsummering av hvordan det skjedde, før jeg glemmer resten:

Nesten ingen i Norge drev med blogging før 2000.  Det er ikke så rart, for det var dårlig med verktøy.  Mange av de som var tidligst ute skrev nettdagbøker, og forskjellen på det og blog var uklar.

En av de første som brukte bloggen til å skrive om noe, annet enn seg selv, var Jill Walker, som startet i Oktober 2000.  Hun er aktiv fremdeles, og har dermed sannsynligvis Norges lengstlevende blogg.

I 2002 var det fremdeles så få blogger i Norge at jeg kunne vedlikeholde en nesten komplett oversikt. Det var ca 50, og vokste sakte.

Den første politikkbloggeren var nok Fredrik Norman, som startet i Februar 2001.  Han var objektivist, og en del av en høyreorientert trend blandt tidlige politikkbloggere.

Mediene skrev om blogging som fenomen fra ganske tidlig av, men det hele var ganske marginalt. Blogging tok av som mediealternativ i USA rundt 2002-3, og den samme hypen kom til Norge rundt 2005.  Høsten 2005 avholdt norske bloggere en liten blogkonferanse på Skøyen, hvor Tor Andre Wigmostad sa at snart ville blogging være så selvsagt at det ikke ville være spennende å snakke om lenger, akkurat som ingen snakker om papir.

Han fikk rett.  I dag vet jeg ikke hva vi skal med blog-begrepet lenger. Alt på nettet bruker blogteknologi, eller er blogging med et annet navn.  Bloggen er død – og har gjenoppstått som internet.

Og det er vel like greit, for det er nå et fryktelig stygt ord.

Avsporing i debatten om overvåkning

Magnus Blaker i Nettavisen har en god kommentar om debatten rundt datalagringsdirektivet. Debatten går seg bort i detaljer.  Det viktige er ikke om data skal lagres i 6 eller 12 måneder, men prinsippene vi bryter, og retningen vi beveger oss i:

Saken fra England viser hvordan det er veldig enkelt å tilby denne typen informasjon til flere enn de egentlig var tiltenkt til. Hvorfor ikke skatteetaten? Hvorfor ikke forsvaret? Hvorfor ikke lokale antimobbetiltak som vil undersøke påstander om mobbing? Hvorfor ikke utenlandske myndigheter i forbindelse med visumsøknader?

Diskusjonen om Datalagringsdirektivet blir ofte en pirkete diskusjon om nøyaktig hva som skal lagres og hvordan. Men eksemplene fra blant annet England og Danmark viser en gjerne vil gå litt lenger.

Selve intensjonen med avtalen er nettopp å gjøre politiets oppgave enklere, og det trengs ikke mye oppfinnsomhet for å tenke seg situasjoner der politiet ville hatt betydelig hjelp av å vite for eksempel nøyaktig hva som ble skrevet i en tekstmelding, eller sagt i en samtale – ikke bare at det ble sendt en melding eller avholdt en samtale.

Mitt prinsipp er: Du pirker ikke borti privatlivet til alle for å ta noen få, uten veldig god grunn og solide sperrer mot misbruk.  Det er et prinsipp som passer på mange saker.  Men vi er så vant til å bryte med det at det blir lettere og lettere for hver gang.

En karakteristisk stringens og struktur

Jeg liker ikke å lese om film.  Mest fordi folk som skriver om film liker å skrive ting som dette:

Action  er  ingen  ren  filmsjanger,  den  låner  ofte  trekk fra westerns, komedier,  krigsfilmer,  thrillere  og  politiske  dramaer.  Men  de fleste actionfilmer  har  en  karakteristisk stringens og struktur fordi de ligger tett  på  den  klassiske  dramaturgien, der en hovedperson, en protagonist, strever  for  å  oppnå  et  mål  som  er i direkte motsetning til målet til motstanderen,  antagonisten.

Den  ene  kan  ikke  lykkes uten at den andre feiler, og konflikten er i gang. Protagonistens mål kan enten være passivt, å opprettholde status quo, som for Clint Eastwoods pensjonerte revolvermann i  «Unforgiven»  (1992)  — eller aktivt, som for Bruce Willis’ politimann i «Sixteen Blocks» (2006).

Ettersom alle vet at konflikten ikke vil løses før på slutten, og at helten vil  overleve  frem  til  da,  er det utfordrende å orkestrere actionscener underveis.  Ofte  dreier  det  seg  om  å  manipulere  frem en spenning som egentlig  ikke  er  der. Da gjelder det å ha skapt en såpass smart setup at helten  har noe han må risikere og kanskje ofre, selv om det ikke er livet.

Oppsummert uten bullshit-formuleringer: Bruce Willis er utrolig tøff i Die Hard.  (Enig!)

40′s movies marathon – part 58

Up in Arms (1944, USA, Nugent) – Hypocondriac Danny Kaye gets drafted, and goes through an adventure of song and music and beautiful nurses.  Admittedly this is a patriotic war musical, but it’s mostly just very very silly, so I approve anyway.  Watched it all.

Passage to Marseille (1944, USA, Curtiz) – The Free French are wonderful people.  There’s no friction with the other Allies at all.  Watched: 10 minutes.

Ali Baba and the Forty Thieves (1944, USA, Lubin) – The rightful ruler of Bagdad fights for freedom .. I mean FREEDOM!  I deliberately ignore Errol Flynn movies in this marathon, because I hate him.  This isn’t an Errol Flynn movie, but it might as well be.  Watched: 12 minutes.

Hail the Conquering Hero (1944, USA, Sturges) – It’s settled: Preston Sturges is my second favorite 40′s Hollywood director.  A marine who’s been discharged because of chronic hayfever comes home to a hero’s welcome.  The more he tells his townspeople that he’s no hero, the more they worship him.  Watched it all.

Janie (1944, USA, Curtiz) – Teenage kids drive their parents crazy.  The first movie in this marathon to present teenagers as having a culture of their own, with strange customs and incomprehensible slang.  Watched: 12 minutes.

The Fighting Seabees (1944, USA, Ludwig) – An officer just back from the Pacific: “We’re not fighting people any more.  We’re fighting animals.”  Ouch, let’s hope nobody gives someone like that some kind of incredible super weapon.  Watched: 5 minutes.

Fungerer bistandspolitikken?

Asle Toje har skrevet en del bra om norsk bistandspolitikk i det siste, basert på Norads årlige resultatrapport.

Tynt fra Norad og Utviklingen som forsvant.

Konklusjonene i evalueringene har i de senere år blitt stadig mer duse. [..] I dag konkluderer de aller fleste med variasjoner på temaet «her har mye gått bra, men enkelte ting har ikke gått fullt så bra og dette bør følges nøye framover». Denne praksisen fører med seg et åpenbart problem. Hvis alle initiativer får samme skussmål er det jo umulig å bruke dem som rettesnor for å rette pengene dit de gjør mest nytte? Norge «løser» dette med å spre bistanden tynt i mange sektorer og mange land. Noe må da virke.

Dette er en interessant debatt.  Det er ikke gitt at bistand gjør mer nytte enn skade.  Vi kan ikke være for fine på det.  Hvis bistand kan løfte land ut av fattigdom, så er det kanskje verdt det om mye forsvinner i korrupsjon og militæropprustning.  Men det må altså fungere.

Selv synes jeg vi burde måle oss selv ikke på hvor mye vi gir, men på hvor mye vi handler med og investerer i fattige land.  Vi burde avskaffe alle gjenværende subsidier og handelsbarrierer.  Og oppfordre resten av verden til å følge etter.  Det løser ikke alle problemer, men det vil løse noen.

Så kan vi også vurdere vanlig bistandsarbeid.  Men da som et sekundært, eksperimentelt virkemiddel.  Det har jo ikke fungert så bra så langt.

Der var julekalenderen spist opp

.. så da har julen kommet?  Jeg har aldri helt forstått dette med sjokoladejulekalendere.  Jeg fikk denne av søsteren min, hun syntes jeg burde ha en.  Men hvis jeg vil ha sjokolade kjøper jeg det vel på vanlig måte?  Og da er det ikke fullt så tungvint innpakning?

Bah, humbug!

256 + 256 posts

It’s only been half a year since the previous 256 posts anniversary, but here we are again at 512 posts.  It’s because of all the movie posts – there’s one about every second day now.  I sometimes wonder if there may be some readers who aren’t the least bit interested in movies from the 1940′s.  But nah – that would be peculiar.  Full speed ahead!  We may reach the 50′s within a year.

For the 512 event I’ve redesigned the blog, by which I mean I’ve moved it to WordPress and selected one of their generic themes.  I picked one with black and grey, which for some reason appealed to me.

WordPress is a much better blog platform than Blogger.  They provide the basics for free, and charge for upgrades, (such as domain mapping), which may be why I got such immediate, friendly help today when I struggled to import the old blog entries.  Yay profit motive.

The new address is http://max256.bearstrong.net/, but thanks to the magic of The Internet, you won’t have to update any feeds or bookmarks.