Debatten om sykelønnsordningen har fokusert på statistikk.  Hvor mange sykemeldes nå i forhold til tidligere, hvor mange av disse kunne egentlig vært i jobb, og hvor pålitelige er nå disse tallene uansett?

Jeg tror vi har glemt noe viktig.  Vi må ikke bare spørre hvor mye dette koster, men om vi har en rettferdig ordning eller ikke.  For det er jo det som teller.

Den sosialdemokratiske retorikken handler gjerne om å få velferdsordninger som er så “gode” som mulig.  Men en ordning som er for snill er urettferdig den også, akkurat som en ordning som er for streng.  Hvis ordningene vi har i dag er for snille, så hjelper det ikke om vi har råd til dem – pengene kunne vært brukt på bedre ting.  Og om ordningene er for strenge, så må vi bare ta oss råd til å gjøre dem rettferdige, og heller kutte i noe annet.

Dette er viktig ikke bare fordi rettferdighet er et mål i seg selv, men fordi velferdsordninger må oppleves som rettferdige for å overleve.  Når DN skriver at 1 av 3 kjenner en trygdesnylter, så sier det lite om hvor mange som snylter, men det sier noe om hvor lav tilliteten nå er til dagens system.

Uten tillit forsvinner støtten for offentlige velferdsordninger.  Spørsmålet er derfor ikke om vi skal endre på sykelønnsordningen eller ikke.  Spørsmålet er om det er dagens regjering eller en framtidig Høyre/FrP-regjering som skal endre den.

Hva som er mest rettferdig er en annen debatt.  Men det er altså den debatten som er viktigst.