Jeg tror dette nå blir en årlig foreteelse for meg, å skrive om de offentlige skattelistene.  Det blir en årlig foreteelse fordi jeg vil holde en utdatert tanke i live: At ingen har rett til å google lommeboken din. Og det blir en årlig foreteelse fordi jeg ikke tror dette forsvinner med det første.  Stakkars det prinsippet som har både medienes egeninteresse og lesernes nysgjerrighet mot seg.

Og igjen skal mediene unskylde seg med samfunnsnytten, og man må jo trekke en balansegang mellom det ene og det andre, og fy faen så kjedelig og feigt.

Hør nå her: De som legger ut skattelistene gjør noe galt.  Jeg vet ikke hvor farlig det er.  Jeg bryr meg ikke om skattelistene også brukes av innbruddstyver.  Det kommer isåfall i tillegg.  Dette er først og fremst galt.

Og de som kikker på skattelistene, de gjør også noe galt.

Jeg har gjort det selv, i blant.  Jeg er ikke stolt av det.

Hvis du er så fryktelig nysgjerrig på hva noen tjente i fjor kan du vel ringe dem, og spørre, og forklare hvorfor du mener dette er noe du bør vite.  Jeg forteller det gjerne.  Det er det da ikke så farlig?  Men det er jeg som skal ta beslutningen.

Det er på samme måte som jeg skriver om bøkene jeg leser, men jeg vil ikke at Amazon skal tvangspublisere ordreloggen min.  Det er privat.  Det skal være opp til meg.

Klikker du “søk”?  Det sier noe om deg.  Du er i stort selskap, men det er ingen unskyldning.

Det å tjene penger på digitalt innhold omtales som om det var et av historiens uløste mysterier.  Det store spørsmålet for norske medier i år ser ut til å være om det er “frelse” i iPad, og utifra spørsmålsstillingen følger det jo at det er det selvsagt ikke.  Det finnes jo ingen enkle løsninger.  Det hele er og forblir et uløst mysterie.

Ja bortsett fra at det ikke er uløst da, og ikke så veldig mystisk heller.  Avisene har ikke løst det, det stemmer, men andre har.  Musikkbransjen har f.eks. to lovende inntjeningsmodeller: iTunes-modellen og Spotify-modellen.

Det som kjennetegner modellene som fungerer er at de gjør det enkelt og naturlig å bruke penger.  Friksjonsløs netthandel.  Apple har redusert det til ett museklikk.  Verre er det ikke.

Å realisere denne innsikten er ikke fullt så lett, men det er ikke et mysterie.  Bare vanskelig.  Resten kan man finne ut av ved å eksperimentere.  Vær litt vågale, hopp uti det.

Et alvorligere spørsmål norske medier ikke spør seg er: Finnes det noen norske aviser det er verdt å betale penger for?  Jeg leser ingen papiraviser fast, men jeg blar i de fleste en gang i blant, og jeg er omtrent der er at jeg er villig til å betale litt, men langt mindre enn de faktisk koster.  Ikke fordi det er så totalt utenkelig å bruke penger på nyheter, men fordi de ikke er gode nok.

Og det tror jeg norske medier kommer til å slite med lenger enn den digitale betalingsmodellen.

Jeg har et essay i Humanist nr 3/2010, hvor jeg tar pulsen på årets store debatt, om hva ny teknologi gjør med oss – og hva vi gjør med teknologien:

Vi er blitt forledet til å tro at alt som er teknologisk mulig er uunngåelig. Men vi må selv ta ansvar for hvordan nettet og nettkulturen skal utvikle seg. Vi må akseptere at teknologien vil fortsette å endre samfunnet på grunnleggende måter, ved å fjerne forutsetninger og begrensninger vi tidligere tok for gitt. Kunsten er å kombinere dette med å være bevisst på hva endringene gjør med oss. Ta ansvar. Tenk selv.

Les resten her.

Etter at jeg skrev dette har to av essayene jeg nevner kommet i lengre bokform: The Shallows av Nicholas Carr, og Cognitive Surplus av Clay Shirky.

Jeg respekterer pasifisme.  Pasifisme er tullete, men det er et modig standpunkt.  Du kan ikke ta lett på å erklære deg som pasifist.  Du må på en måte bære hele verdenshistorien på dine skuldre.  Du må våge å påstå at dine idealer var riktige også i møte med Hitler og Sovjetunionen.

Til gjengjeld får du gå rundt med den indre gløden som kommer av å tro kompromissløst på gode idealer.

Det jeg ikke har respekt for er de som ønsker det beste av begge verdener, med både realismen og selvrettferdigheten komplett i behold.

Debatten om norske Afghanistan-soldater handler litt om det.  Den handler om at vi er for krig i abstrakt forstand, men den skal føres i henhold til alle idealer.  Vi ønsker å bidra til “krigslignende operasjoner”, men helst uten mennesker som er i stand til å bruke våpen i kamp.

Du behøver ikke være pasifist for å leve opp til slike idealer.  Men du er nødt til å si: Våre soldater, de skal holdes hjemme, og brukes kun i vår ytterste nød.  For med en gang de sendes i kamp, vannes idealene ut med adrenalin. Moralske gråsoner er en pris vi ikke vil betale.

Tør noen å si dette?  For det vil det stå respekt av.  Fordi du dermed taler norsk forsvarspolitikk midt i mot.  Og fordi du innser at man i blant må si nei til noe godt for å si ja til noe bedre.

Men spar meg for de som er så feige at de vil ha det beste av alt.

Fritt Ord gir 2,5 millioner til 16 bloggere. Jeg er lunken til prosjektet, ikke så mye for og ikke så mye mot. Men utdelingen har fått meg til å tenke på hvordan jeg selv ville prioritert hvis jeg skulle dele ut slike midler.

For, ja, jeg synes document.no godt kunne fått støtte. Jeg liker ambisjonene deres. Og jeg liker raseriet deres ovenfor samfunnsdebatten forøvrig. Burn, Akersgata, burn.

Glem de konkrete meningene, de er ikke poenget.

Poenget er at med norsk medievirkelighet har du tre alternativer: Du kan spille med, (være Opplyst om Hva Som Skjer, og delta i debatten på en Saklig Måte), melde deg ut av den i avsky, (som vel jeg for det meste har gjort), eller gå til enslig frontalangrep mot det hele.

Og det er den siste gruppen av smågale, småfanatiske, og veldig veldig vrange mennesker som i blant endrer verden.  Eller iallefall er det de som har det gøy mens de gjør det.

Det er de man burde bygge opp.  Tonen kan ellers gjerne være saklig, det er ikke om å gjøre å være “kontroversiell”.  Men hvis du ikke starter med det utgangspunktet at det er noe alvorlig galt med norsk offentlighet, og hvis du ikke drives av et ønske om å rive ned ting – hva er det egentlig du har å tilføre?

Mitt kriterie ville være å finne noen som ønsker å endre spillereglene, som ikke er fornøyd med rollene andre har definert for dem. Kanskje er det noen av de på denne listen. Men én havnet iallefall utenfor.