Jeg skriver hos Document at tross alt vi i norsk politikk er uenige om, er de fleste av oss enige om det viktigste: At problemene vi ser i samfunnet må løses innenfor, ikke utenfor demokratiet.
Den beste oppsummeringen av debatten etter 22/7 er at alle har fortsatt å snakke om det samme etter terrorangrepet som de snakket om før, bare enda ivrigere, og med kraftigere skyts. Det gjelder nok meg også. Det er som om vi tidligere har slåss med hverandre med nevene, og så deler noen ut kniver til alle sammen, og vi fortsetter som før uten å innse at innsatsen nå har blitt høyere. Det ender ikke i blåveis lenger, men i blod.