Det jeg husker av “dansketiden” fra historieundervisningen på skolen er et stort hull vi mer eller mindre hoppet over. Siden har jeg ikke gjort noe særlig for å fylle dette hullet. Jeg har derfor lite forhold til personene og begivenhetene i For Norge, kjempers fødeland av Øystein Rian.

Rian bruker 12 personer som levde mellom 1500 og 1800 for å belyse forholdet mellom Norge og Danmark. Mange av dem var mennesker som levde i skjæringspunktet mellom makt og folk – prester som måtte kreve inn tienden fra knivkjempende bønder, og embetsmenn som tjente godt på å manipulere et korrupt og autoritært system.

De mest interessante portrettene er av Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Lofthus var den egenrådige bonden som i 1786 reiste til København for å klage på urettferdige skatter og reguleringer. Det ble noe som nærmet seg en folkereisning av det, og Lofthus ble satt i fengsel på livstid.

Hans Nielsen Hauge var vekkelsespredikanten som forsøkte å gjøre Norge til en glad-pietistisk gründernasjon. Han vandret fra bygd til bygd mellom 1797 og 1804, og sparket i gang legmannsbevegelser og lokalt næringsliv, før han ble knekt av langvarige rettsprosesser.

Rian beveger seg fort gjennom århundrene, men portrettene er godt valgt ut. Jeg liker den biografiske tilnærmingen til historie. Så får det heller være at dette ikke er representative personer, bare folk som etterlot seg nok spor til at ettertiden kan beskrive livet deres.

Når Peder [Claussøn Friis] vart innblanda i slåsskampar med kniv, kan det ha spela inn at han var prest; han skreiv sjølv at bøndene ikkje kunne fordra lutherske prestar. Den saka han fekk mest strev med, var å gjenreise respekten for tienda. Bøndene hadde aldri vore glade for å betale ein tidel av avlingane sine til kyrkja, men dei hadde vent seg til å gjere det, og dei hadde sjølve glede av det fine nettverket av vakre kyrkjer i sitt eige nærmijlø. Men så kom reformasjonen. Dei norske biskopane forsvann, mange bygningar rotna ned, og dei fleste kyrkjene som var i bruk, vart fattigslege og triste. Gudstenestene vart framande for folk, og folkelig katolsk religiøsitet var motarbeidd og forfølgd. I denne stoda avskaffe kongen i København bondeluten, ein firedel av tienden som bøndene i katolsk tid fekk disponere for dei fattige i soknet. Bøndene over heile landet nekta å gi avkall på bondeluten og betale full tiend til styresmaktene: ein tredel til kongen, ein tredel til soknepresten og ein tredel til kyrkjebygningen i soknet. [..]

Peder Claussøn var i skriftene sine ikkje i tvil om at det var hatet til reformasjonen som var fremste årsaka til bondemotstanden mot tienda i hans tid. Bøndene fann seg “meget nødig” i lutherdommen, og i somme len hadde dei bode styresmaktene store pengar for å sleppe å få lutherske prestar. Peder var overtydd om at mange prestar hadde blitt fordrivne og drepne. Han meinte at det hadde vore særleg mange prestedrap i Telemark.

- Øystein Rian, For Norge, kjempers fødeland

Today’s mid-19th century history lesson is Flash for Freedom by George MacDonald Fraser. It’s my fifth Flashman novel, and I’ll keep going to the end. This time Harry Flashman takes part in the slave trade, which he gets to see from every possible angle: As a crewman on a slave boat, a slave driver in the US, a smuggler on the Underground Railroad, and – almost – a slave himself.

I love seeing the age of the British Empire through Flashman’s cynical eyes. Here’s finally a character who speaks for all the bigots and cowards of history. A true person out of the past, not a modern person in old-fashioned clothes. The problem with historical novels is that you’re usually supposed to like the main character, and it’s difficult for readers today to like someone who thinks slavery is morally acceptable. Which almost everybody did until the 19th century. So authors rewrite history. Makes the characters just like us.

But there’s no need to like an anti-hero, so Flashman escapes bowdlerization. He’s free to be a racist and a misogynist, and can provide a perspective that’s often missing from history books and historical novels.

Flashman is not completely unlikeable. Unlike his compatriots he feels no need to go out and conquer India, shoot at Afghans, or kidnap Africans. He does so only because his author creates elaborate scenarios in which going on an insanely dangerous adventure in an Interesting part of the world is the safest option available to him. All for our amusement.

I blant kjøper jeg en bok kun fordi jeg liker tittelen. Det var tilfellet med Barneregjeringen av Aleksander Melli. En gutt i dress stirrer alvorlig ut av forsiden. Dette må jeg finne ut hva er for noe! At det er en ungdomsbok i pocketutgave gjør valget enda lettere: Barn og ungdom lar seg (i motsetning til voksne) vanskelig lure til å lese bøker de ikke liker.

Barneregjeringen er et realityshow hvor en gruppe barn skal danne sin egen regjering på en øy i Oslofjorden. Barna utgjør et norsk mikrokosmos sett gjennom et reality-filter, med både humørløse venstreradikalere, nyhetsnerder og rosajenter – og en kødd som gjør alt for å trolle de seriøse barna.

I bakgrunnen svever Bob Håp, en overfølsom kjendis som forsøker å være en slags moderne Diogenes. Han vil vekke samfunnet ved bruk av veslevoksne barn, reality-TV og sjokkerende stunts.

Barna former partier, holder valg, og vedtar lover for minisamfunnet sitt. Det blir mye miljøekstremisme og skråsikre fordømmelser av voksensamfunnet her. Men Melli har et blandet forhold til redde-verden-syndromet, og ønsker også å si noe mer – om demokrati, rettsstaten og hva som er virkelig, hva som er sant.

Dette er bra, og til tider stort, med ekko av Lord of the Flies men også The Prisoner. Aller mest liker jeg de delene hvor jeg ikke er sikker på hva Melli ønsker å si. Her er han på sitt mest tankevekkende.

I like Heinlein’s early novels because he was a better writer when he was younger. Not as interesting as he became later, but also less self-indulgent. And it’s fun to see the early versions of themes he made more out of later. Both Stranger in a Strange Land (1961) and The Moon is a Harsh Mistress (1966) reused ideas from Red Planet (1949). They also reused themes – but different ones – from Sixth Column (1941).

America has been conquered by the PanAsians, Japanese-Chinese-Soviet caricatures. A small team of scientists and soldiers use newly discovered near-magical technologies to launch a psyops-campaign against the invaders. Because only religion remains free from PanAsian control, (the invaders believe that all religions ultimately benefit the ruling class), the campaign is built around a fake new religion, which uses technology to confuse the invaders and inspire the natives.

The story is ridiculous. It’s really more of a thought experiment. “Well what if you had 6 geniuses with amazing weapons and unlimited money, how would you get rid of an occupying army?” I like Heinlein’s thought experiments. But I like them better when there’s a story attached. Also, the ending is too abrupt.

According to SF legend, it was Heinlein who gave L. Ron Hubbard the idea of founding a religion. (Like a legendary rock concert, everybody claims they were there when it happened.) If so, I wouldn’t be surprised if aspects of the Cult of Mota went into the Church of Scientology.

Jan hadde mot til å sprenge båter og til mange andre ting, men til å si sin mening var han ikke modig nok. Denne mening ville få for store konsekvenser, hvis den ble uttalt. Og han var redd for at den var gal, objektivt uriktig, falsk. Hvis den var gal, ville den bringe ham på kant med verden, gjøre ham hjemløs, – nettop fordi den var objektivt uriktig satte den ham ut av verdensordningen. Å Herre Gud, dette ord “objektivt”! Hva inneholder det ikke av straff og fordømmelse! Objektivt uriktig! Hva er der igjen av oss, når vi tenker objektivt uriktig?

Wastrups yndlingsord hadde den siste tiden i Norge vært “hensiktsmessig”. Igjen et objektivt ord, en rettesnor, noe å anlegge et liv efter. Jan hadde ennu ikke lært at det er bedre å uttale en gal tanke, enn ikke å våge det. Han slet med det nu, det var begynt å løsne i ham, og det skremte ham, jaget hjertet op i halsen på ham, gjorde ham livredd. For bak det å tenke selv, står verdensrummets kulde, dødens ensomhet. Jan satte foten over terskelen, blev skremt og trakk den tilbake igjen, satte den over igjen, trakk den tilbake. Han kikket ut, satte foten foran sig, – og plutselig opdaget han at det han hadde gjort var en uigjenkallelig handling. Av alle våre handlinger er ingen så evige, så uomstøtelige, så varige, så uigjenkallelige som våre tanker. Jan kunne ikke lenger komme inn gjennom døren, tilbake over terskelen.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

I Under en hårdere himmel (1957) lar Jens Bjørneboe tre patriotiske nordmenn gjøre høyst forståelige valg som fører dem over på feil side av krigen, som henholdsvis NS-medlem, østfrontkjemper og tyskertøs. De er ikke forrædere, men de står fast på prinsipper som, der og da, plasserer dem i forrædernes leir.

I rettsoppgjøret etter krigen blir de alle knust, hver på sin fornedrende måte. Andre kommer bedre ut av det: Kommunister som har vært like absolutte motstandere av demokratiet som fascistene, har nå blitt nasjonalhelter. De har brukt krigsårene til å plassere seg selv i posisjoner som vil gavne Partiet i det lange løp, og belønnes med makt og innflytelse.

Bjørneboe satiriserer kommunistene på en måte som nærmer seg anti-kommunistisk paranoia. Intensjonene deres beskrives troverdig, men ikke resultatet.

Den virkelige brodden vender Bjørneboe imidlertid mot staten Norge, landet som bryter med sine demokratiske rettstradisjoner for en ussel hevn mot overløperne, ved å innføre dødsstraff og lover med tilbakevirkende kraft. Av fanatikere er det ikke annet å vente. Men Norge kunne valgt bedre. Norge kunne gått foran i å vise verden hva det betyr å være en demokratisk rettstat.

Norge sviktet dermed seg selv to ganger. Før krigen ved å gjøre seg selv uforsvarbart, og etter krigen ved å adoptere udemokratiske rettsprinsipper. Bjørneboe beskriver en følelse av at vi har tapt noe av det menneskelige i oss. At selvbildet har blitt stoltere, hardere, kaldere.

- Det vil bli hårdt, men det vil bli en ny start for vårt land. Hvis vi starter med vår nye frihet på en slik måte, med rak rygg og rene hender, da – og bare da – vil vi kunne gjøre godt igjen det onde som er blitt tilføyet folket. En fullstendig kompromissløs moral og lovlydighet kan forvandle disse onde, meget onde år til en storhetstid. [..] Jeg er gammel jurist, og jeg vet hvad som kan komme. Jeg vet hvad som kan gjøres med en lov. Jeg vet hvordan rettslærde kan tåkelegge hele rettsvesenet for alle legfolk. Det bekymrer mig. Og det bekymrer mig at dere unge, at du ikke skjønner dette.

Jan la ansiktet i hendene. Så sa han:

- Det er allikevel umenneskelig og umoralsk hvis man skal la nazistene gå i fred efterpå, fordi man tilfeldigvis mangler noen paragrafer å dømme dem efter. Det er en hån mot rettferdigheten. Det er juristeri og hårkløveri. Det er ingen synd på dem.

- Det er ikke for deres skyld de skal behandles efter loven. Men for vår skyld. [..] Vi har selv laget lovene, og først nu kommer vi til det øyeblikk da det blir hårdt å holde dem. Først når det koster noe å holde lovene, kan man vise at man har rygg til å bære dem.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

Det var på mange måter en dyster tid. Der var arbeidsoptøyer og arbeidsløshet. Den menneskelige “arbeidskraft” er ikke en vare som ustraffet kan kjøpes og selges efter den pris som markedsforholdene bestemmer. Av den simple grunn at mennesket selv må følge med “varen” og være tilstede når den brukes. Han kan ikke selge sin arbeidskraft som en kasse kålholder, for han følger selv med på kjøpet. En énsidig økonomisk betraktning av mennesket er like katastrofesvanger enten den skriver sig fra kapitalisten eller fra den sosialistiske planøkonomi. Ved de store fabrikker eller industristeder kom det til så alvorlige uroligheter, til så voldsomme optøyer at en og annen familiefar tar elgriflen ned av veggen, smører og steller den som til høstjakten, han legger patron i den og setter sig i hallen i villaen like bak glassdøren med riflen over knærne. Han skal forsvare hustru og barn, javel. Ikveld kan optøyene bli til alvor, de kan ledes i kanaler, de kan samles, bli til én stor elv som bryter alle demninger, en elv som blir rød av blod.

Herregud! De kloke kunne jo fortelle ham at Norge er et ublodig land. Et besindig, demokratisk land. Der vil aldri flyte blod av noen norsk borgerkrig. Allikevel sitter han der.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

I’ve really enjoyed Joe Abercrombie’s First Law trilogy. At worst, it’s non-stupid fantasy, and that’s good enough for me.

So I expected to enjoy Last Argument of Kings, the last book of the series. I did. What I didn’t expect was how good the ending would be. More than good – perfect.

The ending clears up an inconsistency that bothered me earlier: The use of heroic fantasy themes in an otherwise realistic story. By realistic I don’t mean naturalistic, but that people act as people do. Abercrombie is skeptical of “heroes”, and sees the good in every “villain”.

So it was odd to see the story apparently build up towards a standard heroic climax, with even a sort of Fellowship of the MacGuffin in book two. Would it all end in Glory?

The answer is no. Looking back, everything makes sense. Every use of heroic fantasy tropes is eventually undermined or sullied in some way. The ending isn’t tragic, but it reveals the heroism to be a facade. A tale for the gullible.

Abercrombie’s cynicism isn’t the kind that believes there is no good in anyone, or that there’s no difference between right and wrong. It’s the kind that says that great leaders and warriors are not likely to be altruists, humanists or democrats.

As one character says: Only people who mean to deceive you ask you to trust them.

These are Abercrombie’s first books. I look forward to his next.