I was looking forward to reading Richard Hofstadter’s Anti-Intellectualism in American Life from 1962, because I’ve seen it quoted in many interesting places, but after a few pages I realize I already know what he’s going to say. Half of his message, I predict, is a defense of knowledge and expertise, which I agree with. The other half is praise of aloof, high-brow intellectual culture, which I don’t agree with.

His examples of 50’s anti-intellectualism include McCarthyism, parents who want their children to enjoy themselves at school, and the fact that Eisenhower liked western novels. I can see why a mid-20th century intellectual would make that connection, and why he would be so impressed with the heavyweight thinkers of the Kennedy administration, but .. quite a lot has happened since.

I’m saying all this based on the 20 first pages of the book. So I could be completely wrong. It’s just that .. this is all so familiar. It seems to represent an earlier step in a debate that has progressed a lot since. The debate interests me, but not in this outdated form.

It feels like a defense of a position, the authority of the Superior Expert, which seemed more secure then than now. Today you’d have to be more humble and cautious about it.

Again, this is a first impression, but with 19 unread books in the queue, that’s how I decide what to read.

Det er blitt en lidenskap, ja en besettelse for norsk ungdom å komme inn i flygevåpenet; jeg har sett dem slokne i ansiktet når de ikke fikk slippe til. Det er selvsagt en glans over dette våpenet som er så nytt og dristig; men forklaringen, tror jeg, går dypere enn det.

I aprildagene hjemme i Norge gikk de fleste av oss med en rifle og nevefull med patroner; det var så maktesløst. Mange som var for unge til å stå i noen avdeling, hadde enda mindre, sine tomme hender. Det tyske luftvåpens helter kunne vinne seier etter seier over de små hvitmalte trehusene som stod og lyste i midnattsolen.

Vi som drog ut, ville bryte denne avmektigheten i vårt eget sinn. Vi ville skaffe oss makt; og ingen enkelt soldat har slik makt som en jagerflyger. Han presser på en knapp, og 8 maskingevær gir ild; kanskje har han kanoner.

Hjemme var ett maskingevær en gave for en flokk soldater; to mann slet oppover bakkene i snøløysingene med det. Men flygeren har 1260 hestekrefter til å bære sitt mylder av våpen der hvor han vil. Det er han, han alene, som på noen sekunder kan brenne løs tusener av skudd.

En høy militær sjef har selvsagt større makt, men han må betale den beske prisen; han må ofre andre. Jagerflygeren betaler bare med seg selv; han er krigeren, i hans blankhet og renhet.

- Nordahl Grieg, Flagget

Mannskapet ombord var unge folk, må være det. Denne båten som er skapt for fart og dristighet, krever menn som er i slekt med den selv. De minner vel mest om flygere, utsatt for omtrent samme psykiske og fysiske påkjenning: uke etter uke er de i beredskap av første grad, sover med klærne på, ferdig til å gå ut. Den dirrende hastigheten gjør det uråd noensinne å slappe av under fart; er det sjø, blir de dyvåte på et blunk. I jaget og sprøyten står det vesle mannskapet på dekket, i hvite gensere og stålhjelmer. De er utålmodige som skipet sitt, de er mennesker skapt for offensiv. De har ansiktene vendt framover. De omfatter båten sin med nidkjær lokalpatriotisme, og omtaler bekvemmelighetene på den øvrige norske marine (som sannelig ikke er overdådige) med hoderystende skepsis, de liker sine innsmett hvor det er utrolig at så mange mann kan sove, der er ikke til å være, bare til å hvile det aller nødvendigste. De vil brukes, brukes opp i denne desperate frihetskampen som nå er brutt løs i verden. Handling får de; men det de drømmer om er å gå – snart – med båtene sine, mange båter, inn i skjærgården hjemme og takke tyskerne for sist mellom øyer og skjær som de kjenner som lommen sin.

- Nordahl Grieg, Flagget

Det passet godt å lese Nordahl Grieg’s Flagget nå som jeg er midt oppi andre verdenskrig i filmmaratonet. Det er noe med å se alle disse filmene kronologisk som gjør historien levende. Fra mitt perspektiv har USA nettop gått med i krigen. Norge har vært okkupert i to år. Jødeutryddelsen er godt i gang.

Det er nettop denne perioden, de første årene av krigen, essayene i Flagget omhandler. Grieg var kommunisten og dikteren som ble med på gulltransporten etter 9. April, noe han beskriver slående her, og han tilbrakte resten av krigen blant norske sjøfolk og soldater i utlandet. I flere av tekstene følger han disse på oppdrag – med konvoier over Atlanterhavet, og i fly inn mot norskekysten.

Det var derfor helt naturlig at Grieg ble med på et bombetokt mot Berlin i 1943, hvor han ble drept. Det var en del av prosjektet med å oppleve krigen på nært hold, og da spesielt fra sjøfolkene og flygernes perspektiv. Tidligere samme år besøkte han norske flygere på Island. (Visste du forresten at Island ble invadert av de allierte, fordi de ønsket å forbli nøytrale? Jøss!)

Eksil-nordmennene Grieg møter ser på seg selv som heldige. For de befinner seg i utlandet, hvor de selv kan bidra til å frigjøre Norge. De slipper å sitte stille, ubevæpnet. Blikket er vendt fremover: I dag er vi på defensiven, men snart er det vår tur, snart skal vi hjem.

Når vi ikke hadde vakt i kjelleren, lå vi gjerne oppe i skogen. Det var alltid noe å se på: fly i angrep på krigsskip rett utenfor i den stille klare vårdagen, det var som en kamp mellom ørn og nise, bombemaskinen stupte ned og skipet jog til siden, stanset, skjøt fram igjen, og vass-søylene av bombene skjulte det nesten for øynene våre. Snart kom turen til oss på land, flyene gikk ned over skogen hvor vi lå, kastet brannbomber og skjøt med maskingevær på veier og stier; de var ute etter noe bestemt: i nabohuset her mellom trærne bodde den norske kongen. [Molde] ble bombet og tent i brann, på mangfoldige steder; flyene skjøt på enhver som prøvde å slokke. Så flammet alt, med den brennende kirken for siste gang kneisende opp over de små husenes ildebrann; ved dette synet av rødglødende rykende tilitetgjørelse overmannet følelsene en av våre gudbrandsdøler, og han tok sterkere i enn noengang før eller senere på turen: “Dettane var stusslig”, utbrøt han.

- Nordahl Grieg, Flagget

A month ago I found an ex libris bookplate – ie. “this book belongs to ..” – in an old, used book. It looked like this:

The text is in Norse, and is based on saying 58 in Håvamål. It means “rarely does sleeping man win victory”. I love it, both the literal and the metaphorical meaning. So I played around with the picture, and made this:

Ie. I saw something that I liked, (thank you mr Tischendorf, whoever you were!), and I made it my own. And then I had it sent to an online printer of stickers. I’m going to place this in all the books that I read from now on.

This is such a nerdy thing to do. It’s possibly even retarded. But I love that picture, (I may change the design later, but not the slogan). And I believe in doing retarded things, if they’re unusual.

It’s not original, though. Bookplates have a long tradition among bibliophiles. Perhaps it’s time to revive it?

Flere tog med englendere var nå dradd oppover Raumadalen; en natt innskipet seks-syv hundre mann seg fra vår stasjon. De kom marsjerende ved midnatt og hadde bestilt toget sitt til kl. åtte om morgenen. Hele perrongen stod fullstablet av ammunisjonskasser. Da jeg visste at vi ble bombet allerede klokken fem, besvor jeg den engelske majoren om å komme av gårde før. Jeg viste ham jernbanevognene som stod borte i halvmørket og sa at der borte har vi det dyrebareste som landet eier, og han mumlet at han ville ikke for noen pris skade kongefamilien og de små prinsessene, og vi fikk faktisk ammunisjonskassene opp i et tog og vekk en halv time før bombeflyene kom. Disse troppene var prektig utstyrt; særlig vakte det min nysgjerrighet at de hadde noen berg av hvite bokser stablet opp på perrongen, påskrevet ordet “water”. Jeg tenkte at dette var muligens et nytt ukjent sprengstoff, og ba i et fortrolig øyeblikk en av offisere si meg hva det var. Det er vann, ferskt vann, drikkevann, “water”, forklarte han meg; de hadde brakt det med seg fra England. Fattigslig betraktet jeg landskapet rundt meg som bruste under vårløsningen; kanskje hadde disse englenderne hørt om at det vitterlig fantes enkelte bekker og elver i landet vårt, men sammen med andre rykter som gikk i denne tiden var nok også dette blitt betraktet med sunn skepsis.

- Nordahl Grieg, Flagget

Finansministeren, statsråd Torp, hadde den første krigsnatten klart å få gullet kjørt ut fra Oslo og det ble brakt i sikkerhet på Lillehammer. Da tyskerne nærmet seg ga Torp, i samråd med regjeringen, Haslund den mest utstrakte fullmakt til å få gullet av veien. Hele greia var i midlertid blitt låst inn i hvelvet i Norges Banks Lillehammeravdeling, og jerndøren var lukket med en innviklet overfallslås, hvis hemmelighet bare kjentes i Oslo. Haslund skulle nettop til å sende bud etter dynamitt da en av bankfolkene trakk ham til side. Mannen ville gjerne si at han hadde stått i Quisling-partiet, Nasjonal Samling, det var han ikke glad over, og kunne han ikke få lov til å prøve seg på overfallslåsen? Han hadde en gang sett den bli åpnet og hadde en sterk hukommelse. Han kastet jakken, og mens svetten silte nedover ansikten hans, sloss han i 2 timer med låsen, det var som han kjempet med Quisling, og han vant. Døren sprang opp, og de 1503 kassene ble kjørt til toget.

- Nordahl Grieg, Flagget

By the time Robert Shea and Robert Anton Wilson published The Illuminatus! Trilogy in 1975, they had both been Illuminati operatives for almost a decade. Their fascination with the group began with the JFK assasination, which they learned was the work of the Illuminati, the secret order that had long been the real power behind most world governments.

Concerned that two drug freaks, helped only by paranoia and creative historiography, had discovered their secrets so easily, the Illuminati approached Shea and Wilson, and brainwashed them. They were assigned to work as agents within the counterculture, to prevent others from making the same discoveries.

The crowning achievement of Shea and Wilson’s psyops campaign was The Illuminatus! Trilogy. Based on the premise that all conspiracy theories are true, the effect of this satire was to discredit all conspiracy theories equally, including the true ones. It also served to distract those readers who were on the right track, by encouraging them to look for broader, deeper conspiracies that didn’t exist.

Shea and Wilson could thus safely hide the real truth of the Illuminati in plain sight, in a little noted passage in the book, knowing that it wouldn’t matter.

This is a brilliant piece of propaganda, and required reading for all our members, no matter how we feel about those Bavarian upstarts.

- E. Q.

(The above note fell out of my copy of this book when I got it. I don’t know what to make of it.)

Jeg gir opp ca en tredjedel av bøkene jeg begynner på. Som regel fordi boken kjeder meg. Andre ganger fordi jeg kommer over et avsnitt som er så tullete at jeg ikke klarer å ta resten alvorlig. I Mitt liv som film, en essaysamling fra 2002 hvor norske forfattere skriver om film, inneholder innledningen til Anne Hoff ikke bare ett, men kun slike avsnitt som dette:

Og kanskje er det slik at all vestlig historiefortelling utelukkende har vært variasjoner over Odysseen og Korsfestelsen? Kanskje er hver eneste film som blir laget en variant av den klassiske heltereise, der hovedpersonen kjemper mot indre og ytre drager og demoner eller jakter på den Hellige Gral? [..] Når politimesteren Brody jager den hvite djevelen i Haisommer, er det da ikke egentlig sin innerste frykt han må bekjempe: Den urmenneskelige frykten for hva som kan lure seg under den mørke havflaten?

Dette er ikke engang feil, det er bare tomt. Det klinger godt og høres dypt ut, men det har ingenting med film å gjøre, ingenting med Haisommer eller de mange andre filmene som nevnes. Det er assosiasjonslek over temaet film, hvor en høyt utdannet skribent briljerer med sine ordferdigheter.

Kanskje finnes det dypere ting å si om Haisommer enn at den er god og skummel, men de er ikke nødvendigvis mer vesentlige. Det viktigste ved en film er hva den får deg personlig til å føle, ikke hvor du kan plassere den i et rasjonelt byggverk av ord.