Det er Stortingsvalg i år. Jeg liker valg – det er alltid fint å få bekreftet hvem som egentlig bestemmer – men jeg hater valgkampen i mediene. Planen i år er derfor å avholde min egen personlige valgkamp, ortogonalt med den andre.
Et av målene med valgkampen er å finne et parti å stemme på, noe jeg synes det er greit å gjøre så tidlig som mulig, (men ikke tidligere). Men først: partiene som ikke engang er oppe til vurdering.
For: Vi har prøvd kommunisme i resten av verden, så da kan vi like godt prøve det i Norge også. Kanskje det ikke blir sultkatastrofe denne gangen.
Mot: Jeg slipper neppe inn i partieliten, og må derfor stå i kø som alle andre.
For: Tiden i regjering har avslørt dem som lydige sosialdemokrater.
Mot: Se neste parti.
For: Pålitelige administratorer som ikke gjør noe ugagn.
Mot: Sosialdemokratiet har oppnådd sine mål. Alt de har bygget som er verdt å ta vare på er ukontroversielt over hele spekteret, fra SV til FrP. Slipp til noen andre nå.
For: Deus vult.
Mot: Gud er død. Religion i politikk burde følge etter.
For: Ren og skjær vrangvilje?
Mot: Alle sosialdemokratiets tåpeligste og farligste ideer samlet på ett sted.
Lesere som kan telle vil se at det nå gjenstår minst 10 aktuelle partier og lister. Ytterst observante lesere vil imidlertid innse at alle unntatt 3 av disse, (muligens enda færre), kun utgjør øvelser i lokal- og/eller ekstremdemokrati, og trygt kan avfeies.
Neste: Jakten fortsetter!
Det er en del av meg som godter seg over at Fremskrittspartiet i dag er et reelt regjeringsalternativ. Det er den delen som husker hvor skammelig det var å sympatisere med disse Gærne Rasistene for noen år siden, og selv i dag er jeg ikke fremmed for å gi dem en sjanse, eller iallefall smile skadefro om de kommer til makten. Såpass svir hånlatteren fremdeles.