Den viktigste, underliggende antagelsen bak teorien om spontan orden (som en moderne, institusjonsbasert markedsøkonomi er et eksempel på) er Hayeks teori om kunnskapens natur. Ikke bare er mengden kunnskap i et moderne samfunn for stor til at noen sentral instans kan få oversikt (informasjonsproblemet), men mye av kunnskapen er lokal, den eksisterer bare hos konkrete mennesker på konkrete steder; eller den er «taus», ikke-artikulert og tar form av skikker, normer og tradisjoner – som kjemikeren og filosofen Michael Polanyi sa: «Vi vet mer enn vi kan sette ord på». For Hayek har dette en klar politisk konsekvens: Vi bør være skeptiske til sosial ingeniørkunst, til politikere som tror det er mulig eller ønskelig å styre hele samfunnet mot et bestemt mål.

Politisk sverger Hayek til en klassisk liberal orden. I et fritt samfunn administrerer ikke staten menneskers affærer. Den «administrerer rettferdigheten mellom mennesker som selv styrer sine affærer», skriver han. Markedet spiller en sentral rolle, ikke som arena for atomiserte økonomiske agenter, men som en prosess av kontinuerlig prøving, feiling og tilpasning. Han er direkte fiendtlig til teorier om sosial rettferdighet, som han anser som luftslott, men ingen motstander av statlige ordninger. Snarere kan Hayeks innfallsvinkel oppsummeres som pragmatisk: Staten har noen sentrale oppgaver i ethvert samfunn, men kan også påta seg langt flere så sant disse ikke forstyrrer selve den spontane orden for eksempel ved å regulere den frie prisdannelsen.

- Torbjørn Røe Isaksen, i en god oppsummering av Hayek’s politiske filosofi i Morgenbladet

FrP kastet ut liberalistene sine i 1994, men det har kommet til nye liberale stemmer siden. En av dem er Hanne Blåfjelldal, som skriver om byggeregulering og jordloven:

Jeg husker første gang jeg hørte om Jordlova. Jeg trodde det var en spøk. Var det virkelig en lov som bestemte at de som eier en eiendom ikke får dele opp eiendommen i to, og selge den andre delen? Jeg ble skikkelig sint da jeg fant ut at loven var ment alvorlig, og dette er nok den loven som fortsatt får meg til å bli mest illsint.

Dette er vanskelig å forklare, men jeg blir også oppriktig sint av lover som begrenser hva du kan gjøre med eiendommen din. Ikke fordi dette er et stort overgrep i seg selv. Det skjer annet i Norge som er verre. Det som provoserer er arrogansen. Det at myndighetene går inn på din eiendom og forteller deg hva du kan og ikke kan bruke den til.

Det er som å si hvilke bilder jeg skal henge opp på veggen. Ikke en voldsom forbrytelse, bare voldsomt frekt.

I fjor var det flere bloggere på høyresiden som syntes det var gøy å kunne ta Åslaug Haga på at hun hadde bygget brygge ved hytta si uten tillatelse. I stedet burde de sagt: “Dette er en fillesak. La henne være i fred – og forresten, la oss fjerne disse lovene.”

Blåfjelldal ligger an til å komme på Stortinget. Men reguleringsiveren tror jeg har kommet for å bli.

Trenger Norge en utenrikspolitikk? Spørsmålet bør stilles. Det er ikke mye vi kan gjøre, annet enn å velge å støtte eller ikke støtte militære og veldedige initiativer fra andre stater, og å delta eller ikke delta i ulike former for samarbeid.

Norge bidrar også i blant med meglere i fjerne konflikter. Jeg vet ikke om vi har så mye å skryte av på dette området, og jeg er heller ikke sikker på om dette kan kalles utenrikspolitikk. Konsulentutleie, kanskje?

De tre viktigste utenrikspolitiske sakene i dag er: 1) Å fortsette å bygge opp et nettverk av internasjonale avtaler og samarbeidsformer som beskytter verden mot framtidige storkriger. 2) Å støtte opp under frihandel, bl.a. på bekostning av våre egne bønder. 3) Å bli med – eller ikke – i EU. Jeg er positiv, men jeg ser også verdien av norsk selvstendighet. (EU vil bli en føderasjon, som USA og India.)

FrP’s utenrikspolitikk er retorikk for deres norske velgere. Man kan ikke, som Mazyar Keshvari foreslo på FrP’s landsmøte, bare slutte å snakke med land som Iran, og gå over til “handling” i stedet. Til gjengjeld er FrP sterke på frihandel.

Venstre har noen hyggelige ideer, men det er Høyre som har troverdighet og erfaring, samt de riktige idealene i bunnen. De er også alene på høyresiden om et klart standpunkt for EU, selv om det ville appellert mer hvis jeg selv var like overbevist. Valget faller iallefall på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika og kultur.

Kulturpolitikken min kan best beskrives som apatisk. Jeg bryr meg ikke om å bevare meningsbærende aviser og statlig kringkasting, og jeg tror at om man bare stoppet de fleste kultursubsidier og solgte NRK, så ville det vokse fram noe spennende etterpå. Etterhvert. Kanskje.

Jeg orker ikke være sterkt mot heller. Dette handler mest om at jeg lever i en annen kulturell verden. TV’en kastet jeg for et par år siden, avisene blar jeg gjennom tilfeldig når jeg finner dem. Kulturpolitikernes såkalte mangfold inkluderer sjelden den kulturen jeg bryr meg om. Jeg forventer heller ikke noe annet, men hykleriet provoserer, og gjør at jeg lander på et noe aggressivt skuldertrekk: Fjern pengene, privatiser alt, og se hva som skjer. Eller la være, hvis statskringkasting og statsopera er så forbannet viktig for dere.

Høyre og Venstre ønsker begge en fortsatt sterk statlig tilstedeværelse i kulturlivet.

Fremskrittspartiet ønsker å dele opp og privatisere NRK, og generelt redusere statlig kultursatsning. Samtidig snakker de ullent om “norsk kulturarv” og behovet for en norsk kulturkanon, og de antyder et skifte i statlig fokus fra elitekultur til folkekultur. Skal staten bli bokanmelder? Og hvorfor subsidiere det som er populært i utgangspunktet? Men det peker i riktig retning.

I dette spørsmålet lander jeg altså på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel og narkotika.

Den dagen våre etterkommere skal dømme oss, og det skal de, slik vi dømmer våre forfedre, så er det narkotikakrigen de vil ta oss på. Vi setter folk i fengsel for å selge ufarlige stoffer. Vi tvinger de som er avhengige av farlige stoffer til å leve på kanten av stupet, med dyre, urene stoffer og dårlige hjelpetilbud. Vi har skapt en gigantisk undergrunnsøkonomi som fyller storskurkenes bankkontoer med penger og fengslene våre med småskurker.

Narkotikakrigen er muligens den største forbrytelsen i Norge, Europa og USA i dag.

Den er også ikke et tema i valgkampen. Man diskuterer småjusteringer. Litt mer av dette, eller mindre av dette. La oss prøve strengere straffer, dere, kanskje det hjelper?

Ungdomspartiene tenker nytt. Unge Venstre har kommet lengst, med et klart prinsipp om at avhengighet er en sykdom og bør behandles deretter. FpU går i samme retning. Unge Høyre er tydeligvis mer i tenkeboksen, dog i riktig tenkeboks.

Men hva hjelper det? Generasjoner av unge har ledd av narkotikakrigen – men videreført den når de fikk makt selv. En dag må det snu, men når?

Dette handler om å hjelpe misbrukerne av farlige stoffer, men også om frihet til å bruke de ufarlige. Jeg er heldig: Mine rusmidler er kaffe og alkohol. Hadde disse blitt innført i dag ville det vært på resept eller gatehjørne.

Ingen partier vil i dag stoppe hykleriet. I dette spørsmålet lander jeg derfor på følgende politiske ikke-gruppering:

Per Aage Pleym Christensen hos Liberaleren har gående en serie om det politiske kaoset i Norge etter valget 14. september 2009. Høyresiden har vunnet, men ingen vil snakke med hverandre. Det er ikke stor romankunst, men interessant og relevant. Så langt:

Et ventet forslag – eller flere?
Prolog
Mens vi venter
Ernas manøver
Komplottet

Holdningen min til partienes samferdselspolitikk er uforskammet selvsentrert. Jeg er kun opptatt av hva den vil bety for Oslo. Årsaken er at jeg vet for lite til å si hva som er best for resten av landet. Vei? Tog? Tja? Når jeg reiser ut av Oslo er det med fly ut av landet, eller med tog i Østfold. Jeg velger derfor å tro at partiet som har den beste forståelsen av transportutfordringene i Oslo også har en god forståelse av hva som skjer nord for Lillestrøm og vest for Drammen.

Ståstedet mitt er småradikalt: Jeg er for kollektivtransport, sykkelstier, bompenger og rushtidsavgift, og sterkt mot jobbpendling med bil. Ikke av miljøhensyn, men fordi det er irrasjonelt å flytte hele befolkningen i Oslo-området til og fra jobb hver dag ved å dedikere 5 meter asfaltstripe til hver eneste en av dem. Det går ikke.

Bilen som frihetssymbol? Ikke når du kjører fra A til B, og B til A, samme rute hver eneste dag.

Noen trenger å kjøre bil til jobben. Flott, men mange trenger ikke.

Fremskrittspartiet er det store interessepartiet for bilister. De snakker mye om hvor lite bilistene får igjen for det de betaler, men bilkjøring i en storby medfører negative eksternaliteter i form av køer som bilistene ikke er i nærheten av å betale for. La dem betale.

Høyre står i dette spørsmålet litt sånn midt i mellom.

Venstre kommer igjen klart best ut. Samferdselspolitikken ga stemmen min til Venstre i forrige lokalvalg, og det kommer til å veie tungt denne gangen også.

Altså:

Tone Therese Johansen i FrP forsvarer private barnehager. Som ansatt i et privat firma er jeg tilbøyelig til å være enig i at man ikke nødvendigvis blir slem bare fordi man har en privat arbeidsgiver:

Hanne M. Blåfjelldal fra FpU sier at valgfrihet er viktigere enn integreringshensyn. Ja!

Sylvi Listhaug i FrP er for valgfrihet, vil at staten ikke skal legge sin “klamme hånd” over familien, og har full respekt for alle som velger annerledes enn henne selv. Hun foreslår derfor at .. staten skal forby homofile å gifte seg?!

Jeg er enig med det Unge Høyre-leder Henrik Asheim sier her. Men hvorfor får jeg følelsen av å bli snakket ned til?

Høyre har visst allerede ansatt stemmen og komponisten de skal bruke i TV-reklamene sine om det skulle bli tillatt, og gir dermed enda et argument til oss som er mot politisk TV-reklame av rent estetiske årsaker:

Johan Lund Furunes i FrP vil redusere landbrukssubsidier og reguleringer. Istemmes:

Dag Vige i Venstre argumenterer for at H/V/FrP-vinglere som meg ikke bør stemme Venstre:

Som en del av min ortogonale valgkampdekning forsøker jeg å se alt som er lagt ut av videoer fra de aktuelle partienes landsmøter. Her er noen lav- og høydepunkter så langt, de fleste av dem fra Fremskrittspartiets landsmøte, fordi de har den overlegent beste tilstedeværelsen på YouTube.

Aina Stenersen, leder i Oslo FpU, roper høyt om kriminalpolitikk, til vekselvis overbærende smil, flauhet og applaus fra forsamlingen:

Mette Hanekamhaug fra FrP snakker om integrering slik jeg skulle ønske partiet alltid gjorde det, med fokus på likestilling og valgfrihet. I den grad jeg sympatiserer med FrP i dette spørsmålet er det med det som sies her.

Mazyar Keshvari i FrP synes vi skal slutte å snakke med alle land vi er uenige med:

Ove Vanebo, leder av FpU, argumenterer for aktiv dødshjelp utifra gode liberale prinsipper:

Dakars Henrik Asheim, leder i Unge Høyre, er et “offer” for rødgrønn skolepolitikk. Han og hele hans generasjon har blitt utsatt for et “ran” som har sørget for at “tusenvis av ungdom” har fått “drømmene sine knust”. Jeg får plutselig et bilde av Håkon Lie som stormer inn på scenen, trekker gutten etter øra ut i bakgården, og banker ham opp.

I valgkampåpningen foretok jeg en kjapp og usaklig oppsummering av partiene det er uaktuelt at jeg stemmer på i år. Kun Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet står igjen. Jeg er en vingler, og har sjelden stemt på samme parti to valg på rad, men det har som regel vært ett av disse tre. Det er de jeg nå vil fokusere på, ett emne om gangen. I dag: Miljøvern.

Jeg har et ambivalent forhold til miljøvern. Jeg er for miljøvern, men skeptisk til miljøvernere. De framstår ofte som dogmatiske, med en naturmystisisme jeg ikke deler. Miljøvern er til for mennesket. Ingen skal leve i fattigdom for å bevare utrydningstruete dyrearter eller lette på rike idealisters samvittighet. Samtidig er det først og fremst verdens fattige som lider av miljøproblemer og klimakaos.

FrP har liten troverdighet i dette spørsmålet. De har tonet ned klimaskepsisen, (en skepsis jeg ikke deler lenger), men det er tydelig at for FrP er miljøvern en pliktsak. Lyspunktet er at de er åpne for kjernekraft. Kanskje er det et blindspor, men isåfall et forfriskende udogmatisk blindspor.

Høyre står litt sånn midt i mellom.

Venstre kommer klart best ut. Jeg liker ambisjonene, og selv om jeg tror mange av de foreslåtte tiltakene vil være dyre og/eller meningsløse, så må noen gå i front for å eksperimentere med løsninger, for å finne ut hva som fungerer, og gjøre nye oppdagelser. Hvis ikke Norge, hvem?

Oppsummert i blogbite-vennlig logoform: