Indregard anmelder en bok om “markedssosialisme”, og skriver:
Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns- og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke.
Dette er en grufull idé. Ikke bare feil, (selvsagt er privat eierskap av bedrifter nødvendig), men ond. Da mener jeg ikke tanken om at privat eierskap i blant kan være skadelig og trenger regulering, men den om at det er noe vi “ikke trenger”. Noe som kaldt kan rasjonaliseres bort, bare man tenker seg fram til en bedre løsning.
Dette er grufullt fordi privat eierskap er mer enn grunnlaget for et velfungerende økonomisk system. Retten til å jobbe sammen i private firmaer uavhengig av statlige komiteer er en menneskelig frihet, på linje med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er her menneskelig kreativitet viser seg fra sin aller flotteste side. Å si at vi ikke “trenger” dette er som å si at vi ikke trenger musikk, og derfor kan avskaffe det.
Det er farlig når ideologer setter mennesket under et mikroskop og sier “den biten der, den er overflødig, vi kan erstatte det med denne teorien jeg nettop har tenkt ut”. Som regel er det ingen som hører på dem. Men la oss vise denne ideen nok respekt til å ta den seriøst, bare et øyeblikk: Finnes det noe ondere, noe kaldere enn å se på noe av det som gjør oss til mennesker, trekke på skuldrene og si “dette trenger vi ikke”?
