Det jeg husker av “dansketiden” fra historieundervisningen på skolen er et stort hull vi mer eller mindre hoppet over. Siden har jeg ikke gjort noe særlig for å fylle dette hullet. Jeg har derfor lite forhold til personene og begivenhetene i For Norge, kjempers fødeland av Øystein Rian.

Rian bruker 12 personer som levde mellom 1500 og 1800 for å belyse forholdet mellom Norge og Danmark. Mange av dem var mennesker som levde i skjæringspunktet mellom makt og folk – prester som måtte kreve inn tienden fra knivkjempende bønder, og embetsmenn som tjente godt på å manipulere et korrupt og autoritært system.

De mest interessante portrettene er av Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Lofthus var den egenrådige bonden som i 1786 reiste til København for å klage på urettferdige skatter og reguleringer. Det ble noe som nærmet seg en folkereisning av det, og Lofthus ble satt i fengsel på livstid.

Hans Nielsen Hauge var vekkelsespredikanten som forsøkte å gjøre Norge til en glad-pietistisk gründernasjon. Han vandret fra bygd til bygd mellom 1797 og 1804, og sparket i gang legmannsbevegelser og lokalt næringsliv, før han ble knekt av langvarige rettsprosesser.

Rian beveger seg fort gjennom århundrene, men portrettene er godt valgt ut. Jeg liker den biografiske tilnærmingen til historie. Så får det heller være at dette ikke er representative personer, bare folk som etterlot seg nok spor til at ettertiden kan beskrive livet deres.

Når Peder [Claussøn Friis] vart innblanda i slåsskampar med kniv, kan det ha spela inn at han var prest; han skreiv sjølv at bøndene ikkje kunne fordra lutherske prestar. Den saka han fekk mest strev med, var å gjenreise respekten for tienda. Bøndene hadde aldri vore glade for å betale ein tidel av avlingane sine til kyrkja, men dei hadde vent seg til å gjere det, og dei hadde sjølve glede av det fine nettverket av vakre kyrkjer i sitt eige nærmijlø. Men så kom reformasjonen. Dei norske biskopane forsvann, mange bygningar rotna ned, og dei fleste kyrkjene som var i bruk, vart fattigslege og triste. Gudstenestene vart framande for folk, og folkelig katolsk religiøsitet var motarbeidd og forfølgd. I denne stoda avskaffe kongen i København bondeluten, ein firedel av tienden som bøndene i katolsk tid fekk disponere for dei fattige i soknet. Bøndene over heile landet nekta å gi avkall på bondeluten og betale full tiend til styresmaktene: ein tredel til kongen, ein tredel til soknepresten og ein tredel til kyrkjebygningen i soknet. [..]

Peder Claussøn var i skriftene sine ikkje i tvil om at det var hatet til reformasjonen som var fremste årsaka til bondemotstanden mot tienda i hans tid. Bøndene fann seg “meget nødig” i lutherdommen, og i somme len hadde dei bode styresmaktene store pengar for å sleppe å få lutherske prestar. Peder var overtydd om at mange prestar hadde blitt fordrivne og drepne. Han meinte at det hadde vore særleg mange prestedrap i Telemark.

- Øystein Rian, For Norge, kjempers fødeland

Today’s mid-19th century history lesson is Flash for Freedom by George MacDonald Fraser. It’s my fifth Flashman novel, and I’ll keep going to the end. This time Harry Flashman takes part in the slave trade, which he gets to see from every possible angle: As a crewman on a slave boat, a slave driver in the US, a smuggler on the Underground Railroad, and – almost – a slave himself.

I love seeing the age of the British Empire through Flashman’s cynical eyes. Here’s finally a character who speaks for all the bigots and cowards of history. A true person out of the past, not a modern person in old-fashioned clothes. The problem with historical novels is that you’re usually supposed to like the main character, and it’s difficult for readers today to like someone who thinks slavery is morally acceptable. Which almost everybody did until the 19th century. So authors rewrite history. Makes the characters just like us.

But there’s no need to like an anti-hero, so Flashman escapes bowdlerization. He’s free to be a racist and a misogynist, and can provide a perspective that’s often missing from history books and historical novels.

Flashman is not completely unlikeable. Unlike his compatriots he feels no need to go out and conquer India, shoot at Afghans, or kidnap Africans. He does so only because his author creates elaborate scenarios in which going on an insanely dangerous adventure in an Interesting part of the world is the safest option available to him. All for our amusement.