Politiske kommentatorer bør seile under åpent flagg

Politiske kommentatorer i norske medier har en merkelig tradisjon. De nekter å avsløre hvilke partier de eventuelt sympatiserer med.

Kommentatorer i det norske bloggmiljøet er i ferd med å bygge opp en annen merkelig tradisjon. De sier gjerne hvem de stemmer på, men de vil ikke si hva de heter.

For meg er dette to sider av samme sak. Å seile under åpent flagg gjør deg sårbar. Det gjør at andre kan bruke meningene dine mot deg. Men nettop derfor gir det større troverdighet og tyngde.

Å si hvem du stemmer på er å si: – Jeg lar ikke analysene mine bli farget av partipolitiske hensyn, og om dere ikke tror meg kan dere sjekke selv. Her er partiet jeg stemmer på. Her er alt jeg har skrevet. Kontroller alt sammen. Hold meg til en høy standard.

Å skrive under fullt navn er å si: – Alt dette jeg sier på nettet er jeg også villig til å si til kollegene mine, til vennene mine, og til familien min. Jeg bruker ikke nettet som utløp for et indre raseri som jeg skjuler for alle rundt meg. Jeg er en borger som deltar i samfunnslivet.

Vi skal ikke ha en heksejakt mot de som vil holde partitilhørighet og navn skjult. Noen har gode grunner til å gjøre det. Men jeg vil at dette skal være unntaket. Det vil være sunnere enn at alle går rundt med disse hemmelighetene.

40’s movies marathon – part 24

Holiday Inn (1942, USA) – Bing Crosby, a down to earth singer, competes for girls with a sleazier-than-usual Fred Astaire. This is the movie Irving Berlin wrote White Christmas for. It also gave the name to a dull hotel chain I stayed at once. I have a quota for musicals, I find. Right now it’s been a while, so it was exactly the right time to watch one. Watched it all. Favorite scene:

Sexlingar (1942, Sweden) – A bad Swedish comedy. Watched: 7 minutes.

Street of Chance (1942, USA) – Another goddamn amnesia movie, and unlike Random Harvest this one isn’t even any good. Watched: 6 minutes.

Wake Island (1942, USA) – American soldiers hold out on Wake Island, for a while. Not a good movie, but the war’s still too fresh for me to be a critical war movie viewer. I’m fascinated by how laid back this movie is, not too different from other Hollywood dramas of the time. Serious, a bit sentimental, but friendly. At what point did movies about World War 2 become pompous? During the war or after? I can’t wait to find out. Watched it all.

Carousel (1942, USA) – They made widescreen movies in 1942?! No, they didn’t. This one’s been mislabeled at my Mysterious Source of Old Movies. It was actually made in 1956. That explains the frequent use of the word “slut”.. And the widescreen. Still, it was a most interesting experiment, to believe for just a few minutes that something impossible might be true.

Arbeiderpartiet – partiet som gjorde seg selv overflødig

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Arbeiderpartiet – partiet som gjorde seg selv overflødig.

Hvorfor stemmer folk Arbeiderpartiet? Spørsmålet er ikke ment retorisk. I denne serien med partivurderinger har jeg forsøkt å spørre meg selv hva som skal til for at jeg selv skulle stemt de ulike partiene. Det er forbausende lett. Hadde jeg hatt andre verdier, et annet verdensbilde, så kunne stemmen gått til KrF, eller SV, eller Senterpartiet.

Men hvilke verdier og hvilket verdensbilde ligger bak en stemme til Arbeiderpartiet? Se det var vanskeligere.

Jeg lander til sist på trygghet. Du kan stole på Arbeiderpartiet. De har bygget landet vårt slik det er i dag, og selv om vi har blitt mer markedsliberale med årene, har Arbeiderpartiet blitt med på veien, sjelden ute av regjering lenger enn en stortingsperiode.

Arbeiderpartiet oppleves trygt fordi det ikke er de andre partiene. Det er ikke SV, med sine litt virkelighetsfjerne idealer. Det er ikke et av de borgerlige partiene, med deres snakk om reformer og marked. Og det er iallefall ikke FrP.

Les resten.

Se også Mihoe og Hjorthen om Ap.

Dagbladet.no har dessuten fått to nye valgbloggere siden sist: Halvor Elvik og Vampus.

Hva som kan lure seg under den mørke havflaten

Jeg gir opp ca en tredjedel av bøkene jeg begynner på. Som regel fordi boken kjeder meg. Andre ganger fordi jeg kommer over et avsnitt som er så tullete at jeg ikke klarer å ta resten alvorlig. I Mitt liv som film, en essaysamling fra 2002 hvor norske forfattere skriver om film, inneholder innledningen til Anne Hoff ikke bare ett, men kun slike avsnitt som dette:

Og kanskje er det slik at all vestlig historiefortelling utelukkende har vært variasjoner over Odysseen og Korsfestelsen? Kanskje er hver eneste film som blir laget en variant av den klassiske heltereise, der hovedpersonen kjemper mot indre og ytre drager og demoner eller jakter på den Hellige Gral? [..] Når politimesteren Brody jager den hvite djevelen i Haisommer, er det da ikke egentlig sin innerste frykt han må bekjempe: Den urmenneskelige frykten for hva som kan lure seg under den mørke havflaten?

Dette er ikke engang feil, det er bare tomt. Det klinger godt og høres dypt ut, men det har ingenting med film å gjøre, ingenting med Haisommer eller de mange andre filmene som nevnes. Det er assosiasjonslek over temaet film, hvor en høyt utdannet skribent briljerer med sine ordferdigheter.

Kanskje finnes det dypere ting å si om Haisommer enn at den er god og skummel, men de er ikke nødvendigvis mer vesentlige. Det viktigste ved en film er hva den får deg personlig til å føle, ikke hvor du kan plassere den i et rasjonelt byggverk av ord.

Norske tilstander

Hvorfor er somaliske innvandrere blant de gruppene som integrerer seg fortest og ivrigst i det amerikanske samfunnet, men samtidig blant de med høyest arbeidsledighet i Norge? Dette er utgangspunktet til Gerhard Helskog i Innvandrernes supermakt, et tilskudd med friske ideer til en innestengt norsk innvandringsdebatt.

Problemet er neppe at amerikanerne får de flittige somalierne, og vi de late. Vi gjør bare en for dårlig jobb med å ta dem i mot.

USA er flinke på innvandring. De har tatt imot innvandrere i flere hundre år. De har forstått at det aller viktigste du kan gjøre for en innvandrer er å få dem ut i arbeidslivet. Selv en drittjobb gir mer verdighet enn å motta støtte, spesielt når du som nyinnflyttet ikke vet hvor du hører hjemme i ditt nye land.

Integreringsprosessen fullføres med barna deres. De lærer språket, og oppmuntres til å fullt ut utnytte mulighetene foreldrene deres har skaffet dem.

Det er lett for en som flytter til USA å bli amerikaner. Flytter du til Norge forblir du en innvandrer til din død, og dine barn blir andregenerasjons innvandrere. Ekte nordmenn er jo hvite. Alle andre bare bor her. Ikke rart somaliere heller vil til USA.

Helskog har tro på Norge, fordi vi har noen av de samme tradisjonene for likeverd og frivillig engasjement som brukes til å integrere innvandrere i USA. Men vi må slutte å tro at staten utgjør hele samfunnet, og at den beste gaven en innvandrer kan få er en solid trygdeordning.

Men ikke noe kulturdepartement

Dette er løftet fra USAs “Declaration of independence” som ble stadfestet i 1776, med ordene:

“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalianable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.”

Amerikanerne fortsetter å spre disse ideene, raskere enn noen gang. Gjennom internett som de skapte. Via den kritiske pressen som de perfeksjonerte. På verdens beste universiteter. I filmindustrien. Det utskjelte Hollywood, som i endeløse varianter forteller historier om mennesker som beseirer overmakten. Alle figurer fra Disney som forteller barn over hele verden at drømmer kan bli sanne. I kommunistdiktaturene kunne mennesker formelig kjenne smaken av frihet i en Cola.

Sendte de ikke mennesker til månen?

Det er noe med disse amerikanerne som har sittet i fattige bakevjer i USA og klimpret frem praktisk talt all ny musikk av betydning de siste hundre år: Gospel, jazz, rhythm and blues, country, rock and roll, soul og rap. Sistnevnte er spesielt populært i diktaturer, som for eksempel Iran. USA har nyskapende ballett og fantastiske symfoniorkestre, men ikke noe kulturdepartement. Tenke seg til, verdens sterkeste kultur har blitt til uten statlige kulturbyråkrater.

- Gerhard Helskog, Innvandrernes supermakt

Sammenlig med kommentarene til mitt tidligere innlegg om kulturkampen mot FrP, hvor Martin Grüner Larsen hevdet at et bredt kulturliv aldri kan stå på egne ben, og holdt fram Michael Jackson som eksempel på hvor ille det står til med kommersiell kultur..

Captivated by the vision of the freeway Radiant City

What if we fail to stop the erosion of cities by automobiles? What if we are prevented from catalyzing workable and vital cities because the practical steps needed to do so are in conflict with the practical steps demanded by erosion?

There is a silver lining to everything.

In that case we Americans will hardly need to ponder a mystery that has troubled men for millennia: What is the purpose of life? For us, the answer will be clear, established and for all practical purposes indisputable: The purpose of life is to produce and consume automobiles.

It is not hard to understand that the producing and consuming of automobiles might properly seem the purpose of life to the General Motors management, or that it might seem so to other men and women deeply committed economically or emotionally to this pursuit. If they so regard it, they should be commended rather than criticized for this remarkable identification of philosophy with daily duty. It is harder to understand, however, why the production and consumption of automobiles should be the purpose of life for this country.

Similarly, it is understandable that men who were young in the 1920’s were captivated by the vision of the freeway Radiant City, with the specious promise that it would be appropriate to an automobile age. [..] But it is harder to understand why this form of arrested mental development should be passed on intact to succeeding generations of planners and designers.

- Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities

A problem in handling organized complexity

What is it that makes a city function? What makes one street interesting and another dull, or one park safe and another dangerous? Jane Jacobs asks these questions in The Death and Life of Great American Cities (1961), an attack on the urban planning theories of the mid-20th century.

Jacobs argued that urban renewal projects had misunderstood what it was that made cities interesting and safe. They tore down crowded “slums” and replaced them with monotonous garden cities full of open spaces, but these areas often became dull at best, and dangerous at worst.

Planners dreamt of village life, but what makes cities work is their density and diversity. The more people in a street, the more attractive and safe it is. The best streets are those that attract different people throughout the day and night. A park near such areas is a lovely place, but there’s nothing magical about a park itself. It’s the streets and the people that make the park work, not the other way around.

Jacobs vocalizes what I often feel when I observe my own city, Oslo, and try to understand why areas have the character that they do. City planning today is less dogmatic and anti-city than in 1961, thanks in part to Jacobs, but these theories left a legacy of myths behind that we’re still stuck with. This book doesn’t have all answers, but it helps us to look at the problem in the right way.

One of those jokes that history sometimes plays on progress

The present relationship between cities and automobiles represents, in short, one of those jokes that history sometimes plays on progress. The interval of the automobile’s development as every day transportation has corresponded precisely with the interval during which the ideal of the suburbanized anti-city was developed architecturally, sociologically, legislatively and financially.

But automobiles are hardly inherent destroyers of cities. If we would stop telling ourselves fairy tales about the suitability and charm of nineteenth-century streets for horse-and-buggy traffic, we would see that the internal combustion engine, as it came on the scene, was potentially an excellent instrument for abetting city intensity, and at the same time for liberating cities from one of their noxious liabilities.

Not only are automotive engines quieter and cleaner than horses but, even more important, fewer engines than horses can do a given amount of work. [..] At the turn of the century, railroads had already long demonstrated that iron horses are fine instruments for reconciling concentration and movement. Automobiles, including trucks, offered, for places railroads could not go, and for jobs railroads could not do, another means of cutting down the immemorial vehicular congestion of cities.

We went awry by replacing, in effect, each horse on the crowded city streets with half a dozen or so mechanized vehicles instead of using each mechanized vehicle to replace half a dozen or so horses.