Bloggtreff med Willoch og Isaksen

Jeg tok en tur innom et bloggtreff på Høyres Hus i dag. Kåre Willoch og Torbjørn Røe Isaksen snakket og svarte på spørsmål. Mens Willoch åpnet med å oppsummere Høyres historie illustrerte Isaksen bilismens fallitt ved å bli sittende fast i kø og komme for sent.

Det ble servert pizza og brus mens Willoch snakket, noe jeg kanskje ville trodd stred med det konservative dannelsesbegrepet, samtidig som det illustrerer samarbeidsviljen med FrP.

Etter å ha hørt om alt det gode Willoch mener Høyre har utrettet i 125 år, spurte jeg om det var noen viktige saker i norsk historie hvor Høyre hadde stått på feil side. Willoch svarte at de stod for dårlig økonomisk politikk på 1920-tallet, og Isaksen trakk fram Høyres motstand mot stemmerett for kvinner. Begge snakket seg kjapt tilbake til å skryte av partiet. Tilgivelig nok.

Etterpå hadde jeg en interessant prat med Isaksen om Fremskrittspartiet fremvekst. Han mente at det er en myte at FrP representerer et generelt folkelig opprør mot kultur- og makteliten, slik Magnus Marsdal hevder i FrP-koden, og at det hovedsaklig er innvandringsspørsmålet de har fått velgere på.

Jeg er ikke overbevist, men det er en interessant tanke: Er det forsket på dette? Er det mulig at FrP har bommet med anti-elitismen sin, og at ingen bryr seg om papirkulekasterne? Jeg tror FrP har ganske god innsikt i hvorfor folk stemmer på dem. Men jeg vil gjerne se tallene.

Mystiske hjelmer og annet kiteutstyr

Broren min Helge er kiteinstruktør, og driver en nettbutikk med kiteutstyr. Av og til trenger han et midlertidig lagringssted i Oslo. Da ser halve stua mi slik ut:

Jeg lurer voldsomt på den store eska foran. Det inneholder “mystic helmets”, fra Kina. Jeg vet ikke så mye om kiting, og det gjør det ekstra spennende å forestille seg hva en mystic helmet er for noe.

De beste ideene mine så langt går i retning “+5 intelligence” og de morsomme hattene i kung fu-filmer. Og dermed er det ganske klart hvor friluftsgenene i familien har havnet.

Med andre ord: Eventuelle friluftsmennesker blant leserne bør ta en tur innom Stærk Sport.

Høyre – et punkt midtveis mellom andres ideer

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Høyre – et punkt midtveis mellom andres ideer.

Høyre blir skvist. De skvises av Arbeiderpartiet, som har blitt et kapitalismevennlig administrasjonsparti, og de skvises av Fremskrittspartiet, som er mer markedsliberale og flinkere høyrepopulister.

Høyre sitter igjen med ansvarlighet. Det skal de ha. Når jeg hører “ansvarlig”, tenker jeg på Erna Solberg. Men jeg tenker også på Jens Stoltenberg.

Da jeg i sommer gikk gjennom partiene på høyresiden sak for sak for å finne et å stemme på, fant jeg ikke en eneste sak hvor Høyre begeistret meg. Ingen saker hvor jeg kunne si “ja det er dette jeg står for selv”. De ligger litt i mellom. Hverken kaldt eller varmt.

Dette er en farlig posisjon å være i. Vi ser klart i dag at det er bedre for et opposisjonsparti å være forhatt enn å bli møtt med lunken aksept.

Det blåser hardere rundt FrP, men det har gitt dem værbitte velgere som er entusiastiske for hele eller deler av partiprogrammet. Hvem er entusiastiske for Høyre?

Les resten.

Les også Mihoe og Hjorthen.

Far too seedy for enjoyable consumption

Damn Interesting writes about the Unfortunate sex life of the banana:

The banana plant is a hybrid, originating from the mismatched pairing of two South Asian wild plant species: Musa acuminata and Musa balbisiana. Between these two products of nature, the former produces unpalatable fruit flesh, and the latter is far too seedy for enjoyable consumption. Nonetheless, these closely related plants occasionally cross-pollinate and spawn seedlings which grow into sterile, half-breed banana plants. Some ten thousand years ago, early human experimenters noted that some of these hybridized Musa bore unexpectedly tasty, seedless fruit in addition to an unheard-of yellowness and inexplicably amusing shape. They also proved an excellent source of carbohydrates and other important nutrients.

Despite the hybrid’s unfortunate sexual impotence, shrewd would-be agriculturalists realised that the plants could be cultivated from suckering shoots and cuttings taken from the underground stem. The genetically identical progeny produced this way remained sterile, yet the new plant could be widely propagated with human help. An intensive and prolonged process of selective breeding — aided by the variety of hybrids and occasional random genetic mutations — eventually evolved the banana into its present familiar form.

It fascinates me how much that we think of as natural was created in the form we know them by humans. Genetically engineered – the slow way, but genetically engineered all the same.

Not just plants, but animals. When we say that dogs and cows were “domesticated”, what we mean is that they were genetically engineered to live in symbiosis with humans.

40’s movies marathon – part 23

Kampf um Norwegen – Feldzug 1940 (1942, Germany) – Wow. The battle of Norway, 1940. This is amazing. The movie was never shown, possibly because there are scenes with German casualties and graves. It was thought lost, but was rediscovered in 2005. Watched it all. See stills from the movie here.

Keeper of the Flame (1942, USA) – A great American war hero has died. Worshipped as the embodiment of Americanism, his stirring speeches inspired total devotion from his nation-wide organization of followers. Sound familiar? Never let it be said that Old Hollywood could not be cynical of national heroes. I like these earnest parables about homebred fascism, (see also Meet John Doe and Saboteur), even when they’re not quite subtle. Watched it all.

The Magnificent Ambersons (1942, USA) – A rich girl marries the wrong guy, and gets a tyrant of a son. Meanwhile the automobile is being invented. Decades pass. Watched it all. Succeeds on style, thanks to Orson Welles, but fails otherwise, also thanks to Orson Welles.

Random Harvest (1942, USA) – A man wakes up on a World War I battlefield without memories, and tries to create a new life. Watched it all, but it becomes worse after the beginning. The plot is full of implausible amnesia cliches, and goes on and on and on. Amnesia works better as farce, as in I Love You Again.

Hele denne anonyme masses forsvinden

Med eliten mener jeg ikke nettop overklassen. Denne utgjør egentlig kun jordbunden og atmosfæren, hvor elitens blomst kan skyte op. Eliten selv, det er de, som viser os, hvor langt og hvor høit et menneske kan nå, og sådanne væsener kan meget vel være født i en lavere klasse. Men de kan ikke tilbringe hele livet dernede uten at vantrives og forkues. Deres tanker og følelser, deres planer og verker trænger til at finde gjenklang, de behøver en samfundskreds med sans for de ting, som ser ut som overflødige, men til syvende og sist er meget fornødne. [..]

Fra kulturstandpunktet er dette en vigtigere sak, end at folkets masse blir en smule bedre indlogert, klædt og ernært. For på den vis kan der allikevel kun opdrættes trekvart-mennesker, mens kulturens fremgang beror på dem, som er mere mennesker end de øvrige, på de store forbilleder, som hæver forestillingen om menneskelig evne og dermed høiner de andres krav til sig selv. Derfor gjælder det allerførst at fremme disse utvalgte, om det også skal ske på massens bekostning.

For endel år siden krævet jordskjælvet i Messina og Kalabrien henved hundredetusen liv; iforfjor omkom der ved et jordskjælv i Japan ikke langt fra det samme antal. Hvilket savn har vel disse katastrofer efterlatt, hvilket avbræk har de gjort i vor kultur? Ikke det allerringste. En stor mands bortgang er et ganske anderledes følelig tap end hele denne anonyme masses forsvinden.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Kulturelitisme er ikke hva det var..

Kampf um Norwegen

I came across this in my 40’s movies marathon: Kampf um Norwegen, a lost Nazi documentary of the invasion of Norway that was rediscovered in 2005. The video above is full-length, but without subtitles.

Whenever I watch movies I have a finger on the screenshot-button, (improvised with a wireless gamepad), looking for interesting shots. Sometimes I end up with hundreds. Here are some stills from Kampf um Norwegen.

Why Norway had to be conquered – to avoid a British invasion of Germany through Scandinavia:

Long distances:

Oslo:



Kristiansand:

Narvik:

Norwegian prisoners:


Railway to Bergen:


Fighting their way north:





Lillehammer:


Namsos:


“There is peace in South and Central Norway!”

Narvik:



Mo i Rana / the Arctic Circle:



Reinforcements for Narvik:


Victory:

Den utstilles ikke gjerne til almen beskuelse

For at få massene med til større aktioner må der tales til deres hjerte, deres stolthet eller deres fantasi, og det gjør ikke en politik, som alene pukker på den skjære magt. En Ludvig den fjortende, som ikke behøvde at spørre om folket, kunde herske bare med magtsprog, men allerede Napoleon måtte anslå følelsesstrenge, påkalde Frankrikes storhet, Frankrikes gloire, for at hundretusener skulde gå i døden for ham og hans planer. Endnu mere er da de middelmådigheter, som pleier at råde for staternes skjæbne, henvist til at peke på en høiere hjemmel. Denne har snart hett den lovlige orden, snart den borgerlige frihet, eller proletariatets vel, eller den nationale selvstændighet, eller folkets og statens historiske mission. Bak disse luftige talemåter ligger der som oftest meget håndfaste særinteresser. Men de er i hvert fald en tribut til den instinktmæssige følelse, at magten trænger til at godtgjøre sin ret.

Magthaveriet tør altså ikke optrå i utilhyllet skikkelse, men ifører sig et eller annet klædebon. Det er med den nøkne magt som med det nøkne legeme: den utstilles ikke gjerne til almen beskuelse.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Mulig det ofte begynner der, men steg 2 er at makthaverne finner det enklere å tro på idealene de forfekter enn å bare late som.

Senterpartiet – norske bønder først

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Senterpartiet – norske bønder først.

Av alle våre relevante partier er det Senterpartiet jeg har mest fordommer mot. La meg bare lufte disse fordommene med en gang: Det er på grunn av landbrukspolitikken, som sier at vi skal beskytte norske bønder med subsidier og tollmurer slik at de slipper å konkurrere med bønder i fattige land.

Denne politikken sier at det er viktigere å gjøre bøndene i et av verdens rikeste land enda rikere, enn det er å gi verdens fattige en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Dette provoserer meg.

Jeg er klar over at hverken Senterpartiet eller Norge er alene om denne politikken, og at fra deres perspektiv gjør de ikke noe umoralsk: Når du hindrer noen fra et fattig land i å selge mat til Norge så gjør du dem egentlig en tjeneste. Og om samvittigheten tynger, kan en jo bare øke bistandsbudsjettene.

Men la oss snu på det, og spørre hva en norsk bonde ville foretrekke, om det var vi som var fattige: Innpass i et nytt utenlandsk marked, eller bistandsmidler til den norske stat, som de selv neppe ser noe til?

Les resten, og se også Mihoes Senterparti-vurdering.

Historien er en bestikkelig dommer

De fleste folk har en uimotståelig dragning mot alle, som i påfaldende grad har lykken med sig: deres sind flyver dem i møte, som møllene styrter sig i lampelyset. Omvendt avkjøles deres følelser øieblikkelig overfor dem, hvem gjenvordigheten rammer, om den også er uforskyldt. Depossederte monarker, slagne feltherrer, avdankede ministre kan tale med om det av bitter erfaring. Deres forstrøstning står da til den historiens dom, som der alltid appelleres til, uten tanke på, at historien er en bestikkelig dommer. Den veier ikke så meget handlingerne selv som handlingernes følger, dens fremstilling lar sig blænde av resultater, dens herosdyrkelse er for en stor del en tjenstvillig utlægning av heldet. Hvorfor fordømmer den Cassius og Brutus, mens den priser Harmodios og Aristogiton? Den vilde ikke bryte staven over deres gjerning, hadde denne sikret republiken om så bare et par menneskealdre. Hvorfor sætter den Washington på en piedestal, som den negter Bolivar? Av de to var kanskje Bolivar den rikere begavede. Men saken er, at Nordamerikan har vokset til en verdensmagt, mens ingen av de sydamerikanske stater er nådd frem endog til stormagtsrang.

Når nu ikke engang det historiske tilbakeblik kan være uhildet, da er det knapt at vente, at en samtid, som har politikens håndgripeligheter like ind på livet, skal kunne unddra sig heldets, prestigens, magtforholdenes påvirkning.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger