Jeg er fascinert av politisk tenkning i første halvdel av 1900-tallet. Ikke de utopiske motpolene, men alle nyansene innimellom. Fascistiske og kommunistiske ideer utenfor egne rekker. Liberale og demokratiske ideer i sentrum, under press fra begge kanter. Kolonitid og rasisme. Framveksten av massepolitikk. Dette er stadiet før vår egen tid, og den er lik og ulik vår på mange fascinerende måter.

Derfor kjøpte jeg Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925, i en brukthandel, uten å vite hvem Sigurd Ibsen var, (sønn av Henrik, sentral diplomat fram mot unionsoppløsningen), kun fordi jeg likte tittelen. Ja takk – fortell meg om politikkens motsetninger, sett fra Norge etter første verdenskrig!

Ibsen tegner sitt verdensbilde ved hjelp av motpoler. Makt vs ideal – makten som de harde realiteter politikken opererer med, ideal som drømmenes undervurderte makt. Kapitalisme vs kollektivisme – kapitalismen som en skapende men urettferdig kraft, kollektivismen som bremsekloss og selvmotsigelse. Nytteverdier vs stemningsverdier – materiell nytte mot fengende visjoner.

Verdensbildet er både gjenkjennelig liberaldemokratisk, og fremmed konservativt. For Ibsen er kultur og rettferdighet motsetninger. Høyverdige kulturelle bidrag er ikke mulig uten en økonomisk og intellektuell overklasse som kan sikte høyere enn allmuen. Kultur er viktigere enn at “folkets masse blir en smule bedre inlogert.”

Boken er velskrevet, med mange interessante (dog noe tvilsomme) synspunkter som jeg kommer til å sitere i dagene framover, men først og fremst er den et innblikk i tankelivet til en død verden.

Men ikke alle anarkister er konsekvente. Der er dem, som vil tvinge ved terrorisme, som ikke tror at kunne forberede den fremtidige menneskehets lykke på virksommere måte end ved at regalere endel nulevende medmennesker med dolkestik, revolverskud eller bomber. Minst av alle burde anarkister ty til vold; men om enkelte av dem gjør det, behøver man ikke derfor at fremstille dem som uhyrer. Det er sandt, at de ringeagter menneskeliv; men heri følger de kun berømmelige forbilleder. Forskjellen er bare den, at disse attentatsmænd gjerne dræper opad, mens de traditionelle magter helst har dræpt nedad, og at anarkistene kun har drevet det til at avlive en détail, mens suveræner, regjeringer og feltherrer ganske annerledes storstilet har besørget det en gros.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

I failed at reviewing George R. R. Martin’s first book in A Song of Ice and Fire, A Game of Thrones, but the review captured honestly how I felt: Wtf?! Half a year later, I’ve rearranged my view of what fantasy literature can do to make room for Martin, and I know what to expect from A Clash of Kings.

It still blows my mind. It’s not that Martin is unusually inventive, that he does new things. It’s that he does what he does perfectly. Every chapter is a finely crafted short story. There’s no padding, nothing dull or irrelevant between the interesting parts. Martin gives us only the interesting parts, and they combine to form a sort of frightening but elegant machine. The overall story is too big to fit into so few pages, (only a 1000), but the rapidly changing viewpoints give the illusion that it does.

There’s no benefit to being good in Martin’s world, but he does not just turn story conventions on their head, and let the bad guys win. He ignores those conventions alltogether, and lets the machine move along by its own hard rules, breaking whoever stands in its way. What keeps it interesting is the characters, who represent various shades of valor, loyalty, ambition, greed, treachery, weakness and cleverness.

Martin has published four out of a projected seven books in the series. It took him 14 years. As I wrote earlier: I don’t care. I’ll gladly wait a decade and a half for the rest.