Monthly Archives: August 2009

40′s movies marathon – part 23

Kampf um Norwegen – Feldzug 1940 (1942, Germany) – Wow. The battle of Norway, 1940. This is amazing. The movie was never shown, possibly because there are scenes with German casualties and graves. It was thought lost, but was rediscovered in 2005. Watched it all. See stills from the movie here.

Keeper of the Flame (1942, USA) – A great American war hero has died. Worshipped as the embodiment of Americanism, his stirring speeches inspired total devotion from his nation-wide organization of followers. Sound familiar? Never let it be said that Old Hollywood could not be cynical of national heroes. I like these earnest parables about homebred fascism, (see also Meet John Doe and Saboteur), even when they’re not quite subtle. Watched it all.

The Magnificent Ambersons (1942, USA) – A rich girl marries the wrong guy, and gets a tyrant of a son. Meanwhile the automobile is being invented. Decades pass. Watched it all. Succeeds on style, thanks to Orson Welles, but fails otherwise, also thanks to Orson Welles.

Random Harvest (1942, USA) – A man wakes up on a World War I battlefield without memories, and tries to create a new life. Watched it all, but it becomes worse after the beginning. The plot is full of implausible amnesia cliches, and goes on and on and on. Amnesia works better as farce, as in I Love You Again.

Hele denne anonyme masses forsvinden

Med eliten mener jeg ikke nettop overklassen. Denne utgjør egentlig kun jordbunden og atmosfæren, hvor elitens blomst kan skyte op. Eliten selv, det er de, som viser os, hvor langt og hvor høit et menneske kan nå, og sådanne væsener kan meget vel være født i en lavere klasse. Men de kan ikke tilbringe hele livet dernede uten at vantrives og forkues. Deres tanker og følelser, deres planer og verker trænger til at finde gjenklang, de behøver en samfundskreds med sans for de ting, som ser ut som overflødige, men til syvende og sist er meget fornødne. [..]

Fra kulturstandpunktet er dette en vigtigere sak, end at folkets masse blir en smule bedre indlogert, klædt og ernært. For på den vis kan der allikevel kun opdrættes trekvart-mennesker, mens kulturens fremgang beror på dem, som er mere mennesker end de øvrige, på de store forbilleder, som hæver forestillingen om menneskelig evne og dermed høiner de andres krav til sig selv. Derfor gjælder det allerførst at fremme disse utvalgte, om det også skal ske på massens bekostning.

For endel år siden krævet jordskjælvet i Messina og Kalabrien henved hundredetusen liv; iforfjor omkom der ved et jordskjælv i Japan ikke langt fra det samme antal. Hvilket savn har vel disse katastrofer efterlatt, hvilket avbræk har de gjort i vor kultur? Ikke det allerringste. En stor mands bortgang er et ganske anderledes følelig tap end hele denne anonyme masses forsvinden.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Kulturelitisme er ikke hva det var..

Kampf um Norwegen

I came across this in my 40′s movies marathon: Kampf um Norwegen, a lost Nazi documentary of the invasion of Norway that was rediscovered in 2005. The video above is full-length, but without subtitles.

Whenever I watch movies I have a finger on the screenshot-button, (improvised with a wireless gamepad), looking for interesting shots. Sometimes I end up with hundreds. Here are some stills from Kampf um Norwegen.

Why Norway had to be conquered – to avoid a British invasion of Germany through Scandinavia:

Long distances:

Oslo:



Kristiansand:

Narvik:

Norwegian prisoners:


Railway to Bergen:


Fighting their way north:





Lillehammer:


Namsos:


“There is peace in South and Central Norway!”

Narvik:



Mo i Rana / the Arctic Circle:



Reinforcements for Narvik:


Victory:

Den utstilles ikke gjerne til almen beskuelse

For at få massene med til større aktioner må der tales til deres hjerte, deres stolthet eller deres fantasi, og det gjør ikke en politik, som alene pukker på den skjære magt. En Ludvig den fjortende, som ikke behøvde at spørre om folket, kunde herske bare med magtsprog, men allerede Napoleon måtte anslå følelsesstrenge, påkalde Frankrikes storhet, Frankrikes gloire, for at hundretusener skulde gå i døden for ham og hans planer. Endnu mere er da de middelmådigheter, som pleier at råde for staternes skjæbne, henvist til at peke på en høiere hjemmel. Denne har snart hett den lovlige orden, snart den borgerlige frihet, eller proletariatets vel, eller den nationale selvstændighet, eller folkets og statens historiske mission. Bak disse luftige talemåter ligger der som oftest meget håndfaste særinteresser. Men de er i hvert fald en tribut til den instinktmæssige følelse, at magten trænger til at godtgjøre sin ret.

Magthaveriet tør altså ikke optrå i utilhyllet skikkelse, men ifører sig et eller annet klædebon. Det er med den nøkne magt som med det nøkne legeme: den utstilles ikke gjerne til almen beskuelse.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Mulig det ofte begynner der, men steg 2 er at makthaverne finner det enklere å tro på idealene de forfekter enn å bare late som.

Senterpartiet – norske bønder først

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Senterpartiet – norske bønder først.

Av alle våre relevante partier er det Senterpartiet jeg har mest fordommer mot. La meg bare lufte disse fordommene med en gang: Det er på grunn av landbrukspolitikken, som sier at vi skal beskytte norske bønder med subsidier og tollmurer slik at de slipper å konkurrere med bønder i fattige land.

Denne politikken sier at det er viktigere å gjøre bøndene i et av verdens rikeste land enda rikere, enn det er å gi verdens fattige en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Dette provoserer meg.

Jeg er klar over at hverken Senterpartiet eller Norge er alene om denne politikken, og at fra deres perspektiv gjør de ikke noe umoralsk: Når du hindrer noen fra et fattig land i å selge mat til Norge så gjør du dem egentlig en tjeneste. Og om samvittigheten tynger, kan en jo bare øke bistandsbudsjettene.

Men la oss snu på det, og spørre hva en norsk bonde ville foretrekke, om det var vi som var fattige: Innpass i et nytt utenlandsk marked, eller bistandsmidler til den norske stat, som de selv neppe ser noe til?

Les resten, og se også Mihoes Senterparti-vurdering.

Historien er en bestikkelig dommer

De fleste folk har en uimotståelig dragning mot alle, som i påfaldende grad har lykken med sig: deres sind flyver dem i møte, som møllene styrter sig i lampelyset. Omvendt avkjøles deres følelser øieblikkelig overfor dem, hvem gjenvordigheten rammer, om den også er uforskyldt. Depossederte monarker, slagne feltherrer, avdankede ministre kan tale med om det av bitter erfaring. Deres forstrøstning står da til den historiens dom, som der alltid appelleres til, uten tanke på, at historien er en bestikkelig dommer. Den veier ikke så meget handlingerne selv som handlingernes følger, dens fremstilling lar sig blænde av resultater, dens herosdyrkelse er for en stor del en tjenstvillig utlægning av heldet. Hvorfor fordømmer den Cassius og Brutus, mens den priser Harmodios og Aristogiton? Den vilde ikke bryte staven over deres gjerning, hadde denne sikret republiken om så bare et par menneskealdre. Hvorfor sætter den Washington på en piedestal, som den negter Bolivar? Av de to var kanskje Bolivar den rikere begavede. Men saken er, at Nordamerikan har vokset til en verdensmagt, mens ingen av de sydamerikanske stater er nådd frem endog til stormagtsrang.

Når nu ikke engang det historiske tilbakeblik kan være uhildet, da er det knapt at vente, at en samtid, som har politikens håndgripeligheter like ind på livet, skal kunne unddra sig heldets, prestigens, magtforholdenes påvirkning.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Regjeringsvennlige kunstnere i kulturkamp

En av sakene hvor jeg står FrP nært er i kulturspørsmål. Selg og del opp NRK. Kutt ned offentlig støtte til kunst og kultur.

La meg presisere: Det er helt greit at en kommune støtter en lokal festival eller et arrangement. I blant må det også være greit med en satsning på nasjonalt nivå. Spesielt må man være forsiktig i begynnelsen, fordi vi har et kulturliv som har gjort seg avhengig av offentlig støtte. Poenget er ikke å drepe kulturlivet, bare å lære det å stå på egne ben.

Men det er ikke greit når staten sier at denne forfatteren og denne kunstarten skal vi gi penger til.

Subsidieforkjemperne har to argumenter: Kvalitet og bredde. Men en offentlig kvalitetsvurdering må enten bli subjektiv eller konservativ. Og bredden blir i praksis ganske smal. Noen heldige plukkes ut, andre overses.

Det imponerer meg derfor lite når norske kunstnere lar seg bruke av regjeringen til å lansere en kulturkamp mot FrP. Tanken ser ut til å være: “Jeg er flink, og jeg har fått penger fra staten. Derfor er kultursubsidier viktig.”

Og joda, flere av dem er nok flinke. Det sier seg selv at når kulturlivet i et land gjør seg avhengig av statsstøtte, så vil man etterhvert få mange dyktige kunstnere som nådde toppen fordi de fikk penger. Men det betyr ikke at politikken er riktig, bare at det finnes noen kunstnere som har nytt godt av den.

Og det har temmet dem såpass at de gladelig bidrar til en kampanjenettside for å gjenvelge regjeringen.

Ikke længer så svake, som de engang var

Når der nåtildags vernes også om de svake, er en av grundene den, at de ikke længer er så svake, som de engang var, at de faktisk er på vei til at bli sterke. De mangehånd ordninger i humanitær og demokratisk ånd var ikke kommet istand uten forrykkelsen av magtforhold. Var ikke arbeiderne ved sine sammenslutninger blit en magt, de styrende må regne med, vilde den sociallovgivning, nutiden roser sig av, endnu høre til de fromme ønsker. Hadde ikke de mindre bemidlede klasser fåt stemmerettens våben ihænde, var der aldrig blit tale om den skattebyrdernes retfærdigere omlægning, som nu utgjør et stående emne i parlamentarisk finanspolitik.

Og den dag massernes evangelium når frem til seir, vil de nye magthavere likeså ensidig hævde de blotte og bare almueinteresser, som det gamle regime begunstiget fødselens og rigdommens forrettigheter.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

40′s movies marathon – part 22

Thunder Birds (1942, USA) – Semi-educational movie about life at a flight school, with a thin layer of story on top. Watched it all, but I’ll probably raise my standards for war movies when I’ve watched some more of them.

Pride of the Yankees (1942, USA) – A heroic sports movie about Lou Gehrig, who plays something called baseball. I wouldn’t be surprised if, in an ironic twist, he ends up dying from Lou Gehrig’s Disease. Watched: 7 minutes.

Journey into Fear (1943, USA) – Stupid war intrigues in Istanbul. Strangely made, but not interesting, except for the opening scene, where a man gets dressed while a broken record plays in the background. Watched: 14 minutes. IMDB reviewers praise it somewhat, but their logic is inverted: Movies don’t become great just because they may have been touched by Orson Welles at some point.

Saludos Amigos (1942, USA) – Disney being experimental again. A team of artists go to South America for inspiration, and return with a mix of film and cartoons. I love this old Disney stuff, even the non-classics are memorable. Watched it all.

Arabian Nights (1942, USA) – A poor echo of The Thief of Baghdad. Watched: 7 minutes.

Hitler – Dead or Alive (1942, USA) – A rich American hires three gangsters to go and assasinate Adolf Hitler. Interesting idea, great title, dreadful movie. Someone should remake this. Watched: 17 minutes.

Boktrykkerkunst og bokspor

Det er et par interessante detaljer ved boken jeg nettop anmeldte – Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925. Altså ved selve papirobjektet. Det er en paperback, og forsiden ser slik ut:

Ikke så veldig spennende. Det er derimot omslaget:

Er det ikke flott? Se på tegningen:

Trinnene opp mot det som tydeligvis skal representere samfunnet er kapitlene i boken. På innsiden av omslaget finner jeg dette:

Står det LLH der? Hva betyr det? Er 1944 kjøpsåret? På innsiden av boken finner jeg dette merket:
Teksten lyder “sjaldan getr sofandi maðr sigr”, og er en referanse til strofe 58 i Håvamål. Det betyr noe sånt som: Sjelden vinner sovende mann seier. Er Kr. Tischendorf jr. en tidligere eier av boken? Merk LLH i høyre hjørne.

Jeg har min egen, mer slurvete måte å sette spor i bøkene mine på:

Alle bøkene jeg har eier har signaturen min, tidspunkt for når jeg kjøpte boken, og tidspunkt for når jeg leste den ferdig. Jeg begynte med dette fordi jeg kjøpte bruktbøker med andre sine navn i, og syntes det var helt fantastisk. Hvem er disse menneskene?

Bøker skal brukes. Det skal synes at de har vært eid og brukt. Derfor er bøkene mine – også denne, 85 år gammel som den er – fulle av eselører. Ett i toppen, som bokmerke, og mange i bunnen, der jeg har funnet noe interessant.

Legg forresten merke til symbolet til forlaget. Her er det forstørret:

Forbokstavene til forlaget, formet som en bok, som leses av en ugle. Fantastisk.