I blant kjøper jeg en bok kun fordi jeg liker tittelen. Det var tilfellet med Barneregjeringen av Aleksander Melli. En gutt i dress stirrer alvorlig ut av forsiden. Dette må jeg finne ut hva er for noe! At det er en ungdomsbok i pocketutgave gjør valget enda lettere: Barn og ungdom lar seg (i motsetning til voksne) vanskelig lure til å lese bøker de ikke liker.

Barneregjeringen er et realityshow hvor en gruppe barn skal danne sin egen regjering på en øy i Oslofjorden. Barna utgjør et norsk mikrokosmos sett gjennom et reality-filter, med både humørløse venstreradikalere, nyhetsnerder og rosajenter – og en kødd som gjør alt for å trolle de seriøse barna.

I bakgrunnen svever Bob Håp, en overfølsom kjendis som forsøker å være en slags moderne Diogenes. Han vil vekke samfunnet ved bruk av veslevoksne barn, reality-TV og sjokkerende stunts.

Barna former partier, holder valg, og vedtar lover for minisamfunnet sitt. Det blir mye miljøekstremisme og skråsikre fordømmelser av voksensamfunnet her. Men Melli har et blandet forhold til redde-verden-syndromet, og ønsker også å si noe mer – om demokrati, rettsstaten og hva som er virkelig, hva som er sant.

Dette er bra, og til tider stort, med ekko av Lord of the Flies men også The Prisoner. Aller mest liker jeg de delene hvor jeg ikke er sikker på hva Melli ønsker å si. Her er han på sitt mest tankevekkende.

I like Heinlein’s early novels because he was a better writer when he was younger. Not as interesting as he became later, but also less self-indulgent. And it’s fun to see the early versions of themes he made more out of later. Both Stranger in a Strange Land (1961) and The Moon is a Harsh Mistress (1966) reused ideas from Red Planet (1949). They also reused themes – but different ones – from Sixth Column (1941).

America has been conquered by the PanAsians, Japanese-Chinese-Soviet caricatures. A small team of scientists and soldiers use newly discovered near-magical technologies to launch a psyops-campaign against the invaders. Because only religion remains free from PanAsian control, (the invaders believe that all religions ultimately benefit the ruling class), the campaign is built around a fake new religion, which uses technology to confuse the invaders and inspire the natives.

The story is ridiculous. It’s really more of a thought experiment. “Well what if you had 6 geniuses with amazing weapons and unlimited money, how would you get rid of an occupying army?” I like Heinlein’s thought experiments. But I like them better when there’s a story attached. Also, the ending is too abrupt.

According to SF legend, it was Heinlein who gave L. Ron Hubbard the idea of founding a religion. (Like a legendary rock concert, everybody claims they were there when it happened.) If so, I wouldn’t be surprised if aspects of the Cult of Mota went into the Church of Scientology.

Jan hadde mot til å sprenge båter og til mange andre ting, men til å si sin mening var han ikke modig nok. Denne mening ville få for store konsekvenser, hvis den ble uttalt. Og han var redd for at den var gal, objektivt uriktig, falsk. Hvis den var gal, ville den bringe ham på kant med verden, gjøre ham hjemløs, – nettop fordi den var objektivt uriktig satte den ham ut av verdensordningen. Å Herre Gud, dette ord “objektivt”! Hva inneholder det ikke av straff og fordømmelse! Objektivt uriktig! Hva er der igjen av oss, når vi tenker objektivt uriktig?

Wastrups yndlingsord hadde den siste tiden i Norge vært “hensiktsmessig”. Igjen et objektivt ord, en rettesnor, noe å anlegge et liv efter. Jan hadde ennu ikke lært at det er bedre å uttale en gal tanke, enn ikke å våge det. Han slet med det nu, det var begynt å løsne i ham, og det skremte ham, jaget hjertet op i halsen på ham, gjorde ham livredd. For bak det å tenke selv, står verdensrummets kulde, dødens ensomhet. Jan satte foten over terskelen, blev skremt og trakk den tilbake igjen, satte den over igjen, trakk den tilbake. Han kikket ut, satte foten foran sig, – og plutselig opdaget han at det han hadde gjort var en uigjenkallelig handling. Av alle våre handlinger er ingen så evige, så uomstøtelige, så varige, så uigjenkallelige som våre tanker. Jan kunne ikke lenger komme inn gjennom døren, tilbake over terskelen.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel