I dag gjorde jeg en kollektivreisertabbe. Jeg satte meg på den bussen som går fra Lysaker til Sinsen via Ring 3, på en tid av ettermiddagen hvor det er mindre sannsynlig med kø hvis jeg reiser gjennom sentrum. Så da ble det gåfart inn mot Økern.

Det gjør egentlig ikke noe. Når man har historieforelesninger på mp3-spilleren og en pocketbok i jakkelomma kjeder man seg aldri, (utenom når man har lyst til å kjede seg).

Men det er ganske merkelig å kikke opp fra boka mot bilene utenfor. Bilistene sitter der, en og en, og holder på rattet og trykker på gassen når bilen foran beveger seg. Jeg kan velge mellom å lese, stirre ut i lufta, eller tenke hardt på et kodeproblem fra jobben. Bilistene må nistirre på bilen foran. Trist.

Vi er faktisk ikke så veldig mange som skal gjennom dette forbannete Økern-krysset. Hadde alle gått ut av bilene sine ville det blitt en fin liten flokk som kunne fått plass i et par busser. F.eks. de tre bussene som nå står stille på dette veistykket, innimellom alle bilene.

De sitter vel der i bilene sine og irriterer seg over at ingen bygger rundkjøring på Økern. Men så dukker det bare opp en ny flaskehals et annet sted.

Kanskje vi heller skulle begynne å stenge veier, i stedet for å bygge dem. Eller avholde kurs i byintegrering for innvandrere fra landsbygda.

Men for oss kollektivreisende er det tross alt ikke verre enn å åpne en bok og nyte stillheten.

Det er noen år siden sist jeg klaget på den årlige offentliggjøringen av skattelistene. Det blir litt kjedelig i lengden, år etter år, spesielt siden debatten aldri kommer seg ut av medienes liksom-selvkritiske kvelertak. “Gjør vi noe galt nå? Hm? Og nå da? Var det foten din jeg nettop tråkket på? Hva føler du nå? Nå tråkket jeg på den andre foten din, synes du jeg burde slutte? Delta i debatten her!”

Det er vanskelig å bekjempe en praksis det er i medienes direkte økonomiske fortjeneste å videreføre. Det hjelper ikke hvor absurd den er. Du får en medie-blindsone, et sted hvor alt er lov.

Dette handler altså om personvern. Det handler om datagrunnlaget til iam.no. Det handler om utlendingen som hadde studert i Norge en gang og ble sjokkert over at inntekt og alder fremdeles dukker opp på Google. Og det handler om at hvis du gjør det enkelt å være en drittsekk, så blir folk drittsekker. (Jada, jeg også, og det er jeg ikke stolt av.)

Det handler om skinnhellige unskyldninger, og om IT-folk som lager ting kun fordi det er mulig.

Og det handler om et samfunn som oppfører seg som en fyllik bak rattet i forhold til personvern. Vi gasser på og håper det går greit. Skål!

Indregard anmelder en bok om “markedssosialisme”, og skriver:

Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns- og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke.

Dette er en grufull idé. Ikke bare feil, (selvsagt er privat eierskap av bedrifter nødvendig), men ond. Da mener jeg ikke tanken om at privat eierskap i blant kan være skadelig og trenger regulering, men den om at det er noe vi “ikke trenger”. Noe som kaldt kan rasjonaliseres bort, bare man tenker seg fram til en bedre løsning.

Dette er grufullt fordi privat eierskap er mer enn grunnlaget for et velfungerende økonomisk system. Retten til å jobbe sammen i private firmaer uavhengig av statlige komiteer er en menneskelig frihet, på linje med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er her menneskelig kreativitet viser seg fra sin aller flotteste side. Å si at vi ikke “trenger” dette er som å si at vi ikke trenger musikk, og derfor kan avskaffe det.

Det er farlig når ideologer setter mennesket under et mikroskop og sier “den biten der, den er overflødig, vi kan erstatte det med denne teorien jeg nettop har tenkt ut”. Som regel er det ingen som hører på dem. Men la oss vise denne ideen nok respekt til å ta den seriøst, bare et øyeblikk: Finnes det noe ondere, noe kaldere enn å se på noe av det som gjør oss til mennesker, trekke på skuldrene og si “dette trenger vi ikke”?

Here’s a prediction: This whole thing will resolve itself nicely along partisan lines. Here’s how it will happen.

Step 1 – Upon learning that the Nobel Peace Prize has been awarded to Barack Obama, everybody has an honest first reaction. Reactions such as “is this a joke?”, “WTF?!”, and “uh .. why?”

Step 2 – Everybody looks at how everybody else reacted to the news. They notice that some people they hate had the same reaction they did.

Step 3 – This makes some people uncomfortable. This isn’t how the world is supposed to work. They start looking for some way to disagree with the people they hate.

Step 4 – A few pioneers find it in the they’re going too far excuse. As in: “Yes this was strange, but the people who are using this as part of some anti-Obama / anti-Jagland hate campaign are going too far.”

Step 5 – They move from there to “well maybe this kind of makes sense when you think about it”.

Step 6 – This sends the signal for everyone to align themselves into two familiar camps, ie those who think “the critics are going too far, those guys are assholes” vs those who think “the defenders are going too far, those guys are assholes“.

Step 7 – Problem solved. Unease eased. The price: Everybody becomes stupider than they were.