Jeg har et essay i Minerva i dag om veien jeg har gått i forhold til innvandringsspørsmål o.l. det siste tiåret.
En av mange ting jeg har trodd på en gang er multikulturalismen. Det var vanskelig å vokse opp i Norge på 80- og 90-tallet uten å bli innprentet i verdien av det fargerike fellesskap, og jeg antar at det er det enda. Det var en grunn til denne innprentingen. Et land hvor nærkontakt med fremmede kulturer stort sett hadde vært forbeholdt sjøfolk og misjonærer taklet naturligvis innvandring dårlig, og dette var utgangspunktet for anti-rasistiske bevegelser og multikulturelle visjoner. Det var godt ment, og riktig tenkt.
Men barnelærdommen holdt ikke det den lovet. Den lovet, i Jo Tenfjords ord, at meget er forskjellig, men det er utenpå. Inni er vi like. Men det kulturelle mangfoldet i verden forteller oss at det er omvendt: Av utseende er vi mennesker ganske like, det er på innsiden vi finner de virkelig store forskjellene. Ikke bare på tvers av kulturer, men innad i dem.
Meget bra.
Jeg vil gjerne dele ideen om “Inni er vi like” i 2.
Inni er vi like tror jeg er ment å favne tanken om at vi alle har evnen til å føle sorg, smerte, tvil, redsel, glede, kjærlighet etc. Dette er noe vi alle føler på i nogenlunde samme grad.
Det du tenker på er den påvirkning vi har hatt i det samfunnet og i den familie vi er vokst opp i.
Vi må forholde oss til vårt eget følelseregister og den påvirkning vi er utsatt for i samfunnet rundt oss. Påvirkningen vi utsettes for er ikke av liten betydning for vår utvikling av følelser, tro og tvil. Det gjelder om vi favner de ideene vi blir inprentet med og det gjelder de som instinktivt velger å reagere med avsky på de ytre påvirkninger vi utsettes for.
Det jeg tenker i forhold til “Inni er vi like” er at en kvinne i Palestina reagerer med den samme redsel som jeg ville gjort hvis jeg hadde levd i samme kneblende situasjon. Det forteller meg at hvis jeg hadde levd på Haiti under jordskjelvet også muligens ville reagert med samme desperasjon som mange gjorde der. Det viser reaksjoner fra mennesker i veldig ekstreme miljøer og hendelser.
Vi lever i Norge …et veldig godt land å bo i selv om vi har våre problemer vi også… og livet her er veldig forutsigbart. Jeg vet at jeg ville følt på mange av de samme følelsene og tankene hvis jeg hadde vært utsatt for/oppvokst i samme miljø og med samme påvirkning som innvandrere og de som bor i andre kulturer.
Og jeg favner tanken om at vi alle er ett. Vi er alle en del av den samme klode, vi påvirker hverandre og vi tilfører hverandre mye godt og en del som er mindre bra. Tilsammen gir det stor tilførsel av impulser som utvikler oss som mennesker. Jeg har tro på at livet også må inneholde impulser som kan oppleves som negative. Det gir oss perspektiver som vi ikke ville fått hvis livet bare hadde vært en dans på roser. Jeg er veldig fornøyd med å få oppleve andre kulturer, ideer og mennesker og er fortsatt et menneske i utvikling
Men samtidig vet jeg at redselen til en kvinne i Palestina er den samme redselen jeg kan føle på i samme situasjon.
Tja…. det var mine små tanker om Inni er vi like.
Ja det er jeg enig i. Men du må ikke undervurdere hvor forskjellig ulike mennesker kan se verden. Og måten de ser verden på kan radikalt endre hvordan de tolker positive og negative opplevelser, og hva de gjør med dem i etterkant. Følelser handler veldig mye om tolkning. Det er ikke nok å spørre hva du selv ville følt, for dine følelser eksisterer i en annen kontekst.
Dagbladet.no hadde f.eks. en interessant artikkel av Astrid Meland om hvordan jødiske bosettere tenker. Bl.a. at de mener at de gjør barna en tjeneste ved å bo der de gjør. De føler selvsagt det samme som alle andre foreldre om det skjer noe med barna deres, men det er også en grunnleggende forskjell på å miste barna i en meningsløs ulykke, og å gjøre det i det som for dem er en meningsfull, årtusenlang kamp for hjemlandet sitt.
Vi har nok alle forskjellige syn på verden. Vår egen tolkning av verden og menneskene vi omgir oss med er et resultat av de erfaringer vi har gjort. Jeg tror hvert individ har sin unike tolkning av alt som skjer og menneskene rundt seg. Du og jeg kan se samme hendelse men vi vil alltid ha hver vår unike tolkning av nettopp den samme hendelsen. Basert på hver vår unike oppvekstvilkår. Det er et resultat av den ytre påvirkningen vi er utsatt for og måten vi velger å reagere på.
Det jeg tror menes med “Inni er vi like” er vår grunnleggende evne til å føle. Erfaringene vi gjør oss er med på å prege hvordan vi velger å tolke og hvordan vi utvikler evnen til å hente frem de grunnleggende følelsene i forskjellige situasjoner.
Min grunnleggende evne til å bli trist og glad er den samme evnen Ali Baba, Sigurdur Steingrimsson, Hildegunn Person, Amoz Oz og Don Jonsson har
Det jeg tror du er inne på i det du skrev er noe som springer ut i fra vår evne til å føle knyttet sammen med det vi har erfart.
Vi har nok forskjellige syn på definisjonen av “Inni er vi like”
Jeg tror på at inni er vi like.
Kort fortalt:
Jeg skiller mellom indre egenskaper/følelser og reaksjoner basert på erfaringer med ytre påvirkning.
Nobody ever washed a rented car.
En eller annen tenker mente at fysisk smerte er den eneste helt universelle menneskelige følelse, men påpekte samtidig at selv fysisk smerte kan erfares/tolkes ulikt i ulike kulturer. Jeg tror nok dette er en noe overdrevet kulturradikal posisjon.