Hvorfor er somaliske innvandrere blant de gruppene som integrerer seg fortest og ivrigst i det amerikanske samfunnet, men samtidig blant de med høyest arbeidsledighet i Norge? Dette er utgangspunktet til Gerhard Helskog i Innvandrernes supermakt, et tilskudd med friske ideer til en innestengt norsk innvandringsdebatt.

Problemet er neppe at amerikanerne får de flittige somalierne, og vi de late. Vi gjør bare en for dårlig jobb med å ta dem i mot.

USA er flinke på innvandring. De har tatt imot innvandrere i flere hundre år. De har forstått at det aller viktigste du kan gjøre for en innvandrer er å få dem ut i arbeidslivet. Selv en drittjobb gir mer verdighet enn å motta støtte, spesielt når du som nyinnflyttet ikke vet hvor du hører hjemme i ditt nye land.

Integreringsprosessen fullføres med barna deres. De lærer språket, og oppmuntres til å fullt ut utnytte mulighetene foreldrene deres har skaffet dem.

Det er lett for en som flytter til USA å bli amerikaner. Flytter du til Norge forblir du en innvandrer til din død, og dine barn blir andregenerasjons innvandrere. Ekte nordmenn er jo hvite. Alle andre bare bor her. Ikke rart somaliere heller vil til USA.

Helskog har tro på Norge, fordi vi har noen av de samme tradisjonene for likeverd og frivillig engasjement som brukes til å integrere innvandrere i USA. Men vi må slutte å tro at staten utgjør hele samfunnet, og at den beste gaven en innvandrer kan få er en solid trygdeordning.

Dette er løftet fra USAs “Declaration of independence” som ble stadfestet i 1776, med ordene:

“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalianable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.”

Amerikanerne fortsetter å spre disse ideene, raskere enn noen gang. Gjennom internett som de skapte. Via den kritiske pressen som de perfeksjonerte. På verdens beste universiteter. I filmindustrien. Det utskjelte Hollywood, som i endeløse varianter forteller historier om mennesker som beseirer overmakten. Alle figurer fra Disney som forteller barn over hele verden at drømmer kan bli sanne. I kommunistdiktaturene kunne mennesker formelig kjenne smaken av frihet i en Cola.

Sendte de ikke mennesker til månen?

Det er noe med disse amerikanerne som har sittet i fattige bakevjer i USA og klimpret frem praktisk talt all ny musikk av betydning de siste hundre år: Gospel, jazz, rhythm and blues, country, rock and roll, soul og rap. Sistnevnte er spesielt populært i diktaturer, som for eksempel Iran. USA har nyskapende ballett og fantastiske symfoniorkestre, men ikke noe kulturdepartement. Tenke seg til, verdens sterkeste kultur har blitt til uten statlige kulturbyråkrater.

- Gerhard Helskog, Innvandrernes supermakt

Sammenlig med kommentarene til mitt tidligere innlegg om kulturkampen mot FrP, hvor Martin Grüner Larsen hevdet at et bredt kulturliv aldri kan stå på egne ben, og holdt fram Michael Jackson som eksempel på hvor ille det står til med kommersiell kultur..

What if we fail to stop the erosion of cities by automobiles? What if we are prevented from catalyzing workable and vital cities because the practical steps needed to do so are in conflict with the practical steps demanded by erosion?

There is a silver lining to everything.

In that case we Americans will hardly need to ponder a mystery that has troubled men for millennia: What is the purpose of life? For us, the answer will be clear, established and for all practical purposes indisputable: The purpose of life is to produce and consume automobiles.

It is not hard to understand that the producing and consuming of automobiles might properly seem the purpose of life to the General Motors management, or that it might seem so to other men and women deeply committed economically or emotionally to this pursuit. If they so regard it, they should be commended rather than criticized for this remarkable identification of philosophy with daily duty. It is harder to understand, however, why the production and consumption of automobiles should be the purpose of life for this country.

Similarly, it is understandable that men who were young in the 1920’s were captivated by the vision of the freeway Radiant City, with the specious promise that it would be appropriate to an automobile age. [..] But it is harder to understand why this form of arrested mental development should be passed on intact to succeeding generations of planners and designers.

- Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities

What is it that makes a city function? What makes one street interesting and another dull, or one park safe and another dangerous? Jane Jacobs asks these questions in The Death and Life of Great American Cities (1961), an attack on the urban planning theories of the mid-20th century.

Jacobs argued that urban renewal projects had misunderstood what it was that made cities interesting and safe. They tore down crowded “slums” and replaced them with monotonous garden cities full of open spaces, but these areas often became dull at best, and dangerous at worst.

Planners dreamt of village life, but what makes cities work is their density and diversity. The more people in a street, the more attractive and safe it is. The best streets are those that attract different people throughout the day and night. A park near such areas is a lovely place, but there’s nothing magical about a park itself. It’s the streets and the people that make the park work, not the other way around.

Jacobs vocalizes what I often feel when I observe my own city, Oslo, and try to understand why areas have the character that they do. City planning today is less dogmatic and anti-city than in 1961, thanks in part to Jacobs, but these theories left a legacy of myths behind that we’re still stuck with. This book doesn’t have all answers, but it helps us to look at the problem in the right way.

The present relationship between cities and automobiles represents, in short, one of those jokes that history sometimes plays on progress. The interval of the automobile’s development as every day transportation has corresponded precisely with the interval during which the ideal of the suburbanized anti-city was developed architecturally, sociologically, legislatively and financially.

But automobiles are hardly inherent destroyers of cities. If we would stop telling ourselves fairy tales about the suitability and charm of nineteenth-century streets for horse-and-buggy traffic, we would see that the internal combustion engine, as it came on the scene, was potentially an excellent instrument for abetting city intensity, and at the same time for liberating cities from one of their noxious liabilities.

Not only are automotive engines quieter and cleaner than horses but, even more important, fewer engines than horses can do a given amount of work. [..] At the turn of the century, railroads had already long demonstrated that iron horses are fine instruments for reconciling concentration and movement. Automobiles, including trucks, offered, for places railroads could not go, and for jobs railroads could not do, another means of cutting down the immemorial vehicular congestion of cities.

We went awry by replacing, in effect, each horse on the crowded city streets with half a dozen or so mechanized vehicles instead of using each mechanized vehicle to replace half a dozen or so horses.

- Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities

A word here about rats. This is one of the elementary evils that new housing is supposed to eliminate and the presence of old housing to perpetuate. But rats do not know that. Unless they are exterminated, when old rat-infested buildings are torn down, the rats simply move into the next inhabited area. [..]

Most cities have legal requirements that rats be exterminated in any building demolished; in New York, the going rate in 1960 for a lying certificate of extermination, paid by corrupt owners to corrupt exterminators, is $5. How public agencies, like the Housing Authority, evade the law I do not know, but to know that they do evade it one need only go look at the fearful rat festivals and exoduses at twilight from their sites in process of demolition.

New buildings do not get rid of rats. Only people get rid of rats. This can be done in old buildings about as easily as in new ones. Our building was overrun with rats – big ones – when we got it. It costs $48 a year to keep it thoroughly rid of them and all other vermin. A live man does it. The notion that buildings get rid of rats is worse than a delusion because it becomes an excuse for not exterminating rats. (“We are soon going to get rid of these rat-infested buildings.”)

We expect too much of new buildings, and too little of ourselves.

- Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities

Med eliten mener jeg ikke nettop overklassen. Denne utgjør egentlig kun jordbunden og atmosfæren, hvor elitens blomst kan skyte op. Eliten selv, det er de, som viser os, hvor langt og hvor høit et menneske kan nå, og sådanne væsener kan meget vel være født i en lavere klasse. Men de kan ikke tilbringe hele livet dernede uten at vantrives og forkues. Deres tanker og følelser, deres planer og verker trænger til at finde gjenklang, de behøver en samfundskreds med sans for de ting, som ser ut som overflødige, men til syvende og sist er meget fornødne. [..]

Fra kulturstandpunktet er dette en vigtigere sak, end at folkets masse blir en smule bedre indlogert, klædt og ernært. For på den vis kan der allikevel kun opdrættes trekvart-mennesker, mens kulturens fremgang beror på dem, som er mere mennesker end de øvrige, på de store forbilleder, som hæver forestillingen om menneskelig evne og dermed høiner de andres krav til sig selv. Derfor gjælder det allerførst at fremme disse utvalgte, om det også skal ske på massens bekostning.

For endel år siden krævet jordskjælvet i Messina og Kalabrien henved hundredetusen liv; iforfjor omkom der ved et jordskjælv i Japan ikke langt fra det samme antal. Hvilket savn har vel disse katastrofer efterlatt, hvilket avbræk har de gjort i vor kultur? Ikke det allerringste. En stor mands bortgang er et ganske anderledes følelig tap end hele denne anonyme masses forsvinden.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Kulturelitisme er ikke hva det var..

For at få massene med til større aktioner må der tales til deres hjerte, deres stolthet eller deres fantasi, og det gjør ikke en politik, som alene pukker på den skjære magt. En Ludvig den fjortende, som ikke behøvde at spørre om folket, kunde herske bare med magtsprog, men allerede Napoleon måtte anslå følelsesstrenge, påkalde Frankrikes storhet, Frankrikes gloire, for at hundretusener skulde gå i døden for ham og hans planer. Endnu mere er da de middelmådigheter, som pleier at råde for staternes skjæbne, henvist til at peke på en høiere hjemmel. Denne har snart hett den lovlige orden, snart den borgerlige frihet, eller proletariatets vel, eller den nationale selvstændighet, eller folkets og statens historiske mission. Bak disse luftige talemåter ligger der som oftest meget håndfaste særinteresser. Men de er i hvert fald en tribut til den instinktmæssige følelse, at magten trænger til at godtgjøre sin ret.

Magthaveriet tør altså ikke optrå i utilhyllet skikkelse, men ifører sig et eller annet klædebon. Det er med den nøkne magt som med det nøkne legeme: den utstilles ikke gjerne til almen beskuelse.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Mulig det ofte begynner der, men steg 2 er at makthaverne finner det enklere å tro på idealene de forfekter enn å bare late som.

De fleste folk har en uimotståelig dragning mot alle, som i påfaldende grad har lykken med sig: deres sind flyver dem i møte, som møllene styrter sig i lampelyset. Omvendt avkjøles deres følelser øieblikkelig overfor dem, hvem gjenvordigheten rammer, om den også er uforskyldt. Depossederte monarker, slagne feltherrer, avdankede ministre kan tale med om det av bitter erfaring. Deres forstrøstning står da til den historiens dom, som der alltid appelleres til, uten tanke på, at historien er en bestikkelig dommer. Den veier ikke så meget handlingerne selv som handlingernes følger, dens fremstilling lar sig blænde av resultater, dens herosdyrkelse er for en stor del en tjenstvillig utlægning av heldet. Hvorfor fordømmer den Cassius og Brutus, mens den priser Harmodios og Aristogiton? Den vilde ikke bryte staven over deres gjerning, hadde denne sikret republiken om så bare et par menneskealdre. Hvorfor sætter den Washington på en piedestal, som den negter Bolivar? Av de to var kanskje Bolivar den rikere begavede. Men saken er, at Nordamerikan har vokset til en verdensmagt, mens ingen av de sydamerikanske stater er nådd frem endog til stormagtsrang.

Når nu ikke engang det historiske tilbakeblik kan være uhildet, da er det knapt at vente, at en samtid, som har politikens håndgripeligheter like ind på livet, skal kunne unddra sig heldets, prestigens, magtforholdenes påvirkning.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Når der nåtildags vernes også om de svake, er en av grundene den, at de ikke længer er så svake, som de engang var, at de faktisk er på vei til at bli sterke. De mangehånd ordninger i humanitær og demokratisk ånd var ikke kommet istand uten forrykkelsen av magtforhold. Var ikke arbeiderne ved sine sammenslutninger blit en magt, de styrende må regne med, vilde den sociallovgivning, nutiden roser sig av, endnu høre til de fromme ønsker. Hadde ikke de mindre bemidlede klasser fåt stemmerettens våben ihænde, var der aldrig blit tale om den skattebyrdernes retfærdigere omlægning, som nu utgjør et stående emne i parlamentarisk finanspolitik.

Og den dag massernes evangelium når frem til seir, vil de nye magthavere likeså ensidig hævde de blotte og bare almueinteresser, som det gamle regime begunstiget fødselens og rigdommens forrettigheter.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger