Jeg besøker foreldrene mine i Halden, og bestemmer meg for å ta en tur innom gamle oppholdssteder. Første stopp, biblioteket.

Det er to biblioteker jeg har et nært forhold til. På biblioteket i Mo i Rana støvsugde jeg hyllene på barneavdelingen. Jeg kan fremdeles huske nøyaktig hvor Davy Crocket-bøkene stod, Jules Verne, Agathon Sax-serien og Philip Newth. I Halden var det på voksenavdelingen jeg oppholdt meg.

Lite har endret seg på ti år. Her er Agatha Christie-seksjonen, her engelsk-hyllene. Jeg kjenner igjen mange av bøkene. Biblioteker har inertia. Fortiden blir hengende igjen i et par tiår, før den sakte forsvinner ned i arkivet.

Jeg går inn blant fagbøkene. Der er bordet jeg satt ved en lørdag og leste Hylland Eriksens innføring i sosialantropologi. Der er hyllen hvor jeg fant utdaterte psykologibøker. Det er rolig her. Man kan sitte i timesvis og bare bla.

Jeg finner politikkhyllen og setter meg ned med Magnus Marsdal’s FrP-koden. Ser interessant ut, må skaffe. Det er derfor jeg elsker biblioteker, og bruktbokhandlere. Du snubler over ting. Jeg er flinkere til å boksnuble i dag, men det var her jeg lærte verdien av det. Plukk en bok fra hylla. Lær noe du ikke visste du var interessert i.

Mye kunne vel vært gjort bedre i norske biblioteker, så som åpningstider. Men vi lesehester ber ikke om så mye, spesielt ikke når vi er små. Bare gi oss noen titalls hyllemeter med bøker å vandre blant, og la oss være i fred. Derfor, til alle landets bibliotekarer: Takk skal dere ha.

Why don’t Scandinavians make better artistic use of our norse heritage? We treat our sagas as historical relics, when they should be an inspiration for living myths. The only locals who use it well are metal bands, and the odd novel or movie. For more we must go abroad: Neil Gaiman has made good use of norse mythology in Sandman and American Gods, and he also wrote the script to Beowulf.

And here’s Poul Anderson’s The Broken Sword, a tragic epic written like a norse saga. Anderson’s mythology is inclusive – even Satan and his witches play a part – but the norse myths dominate, and especially the Icelandic family saga style, where an axe-murder may begin and end within a sentence.

Orm is a Danish viking who settles in England. Because he worships neither the old gods nor the White Christ of his wife, their thus unproteced firstborn is stolen by an elf and replaced with a changeling, (it happens). The true child grows up a hero in the world of soulless elves, while his changeling twin becomes a berserker. Outside forces find it convenient that the two should meet, and plot their confrontation.

Published the same year as the Lord of the Rings, The Broken Sword is the more faithful reinvention of Northern European mythology. Good does not defeat evil, victory is not glorious. All creatures are the pawns of the gods and the fates, and what their purpose is with all this bloodshed who can say?

(Btw: I read the original version.)

Jeg undrer meg i blant over hverdagslige mysterier. Så som hvorfor det er mulig for meg å gå 500 meter og kjøpe maten jeg trenger på Rimi, hver eneste dag, (unntatt dager Staten har bestemt at jeg skal holde hellig). Hvordan funger dette? Hva er det som ligger bak?

Andre ganger tar undringen mer negative former, så som: Hvorfor i helvete er det så dårlig utvalg på denne Rimi-butikken 500 meter unna, og hvorfor er det nøyaktig samme utvalg på Rema 1000, 200 meter lenger borte?!

Begge spørsmålene belyses av Espen Bogen i Rik på lavpris. Bogen har lenge jobbet for leverandører til de fire store kjedegruppene i Norge: Rema, ICA, NorgesGruppen og Coop, som sammen kontrollerer 99% av dagligvarehandelen i landet. Han rapporterer om en skitten forhandlingskultur, hvor spesielt NorgesGruppen går foran i å lyve for og presse penger ut av leverandørene sine ved hjelp av uoversiktlige bonusavtaler.

At kjedene er tøffe i forhandlinger er ikke veldig problematisk. Verre er det at kundene aldri ser noe av prisreduksjonen. Det finnes ingen lavpriskjeder i Norge, skriver Bogen, bare et oligopol av fire store aktører med uskrevne avtaler om å unngå priskrig. Lavpris i Norge er en myte.

Etter at Lidl trakk seg ut fra det norske markedet ser Bogen heller ingen løsning i sikte. Vi er dømt til fortsatt høye priser og monotont utvalg.

Det er bare det store antallet bøker jeg har gitt opp nylig som gjør at jeg biter tenna sammen og kommer meg gjennom de hundre første sidene av Stieg Larsson’s Menn som hater kvinner. Det er flatt og dødt, sidevis med tørre beskrivelser av karakterene og deres bakgrunn.

Jeg er glad jeg ikke ga opp. Med introduksjonen av Lisbeth Salander får vi en karakter som lever. Riktignok ikke som menneske, men som en fantasi, en grovt skissert krysning av heltinnen i en kvinnehevnfilm og den snille psykopaten Dexter. Og hva så? Jeg liker begge deler.

Det store krimplottet vandrer lenge i ødemarken, og jeg kjeder meg når det pliktskyldigst skal videreføres. Gi meg mer tvangstatovering av voldtektsmenn! Men plottet tar av det også, og fra og med halvveis er dette god og lesbar krim. Mer, takk.

Jeg kjøpte boken først og fremst fordi den fremprovoserte en interessant reaksjon hos en Aftenposten-skribent, som mente å ane kjønnsforvirring og kapitalistpropaganda. På dette området skuffer Larsson, eller egentlig Aftenposten-skribenten. Det slår meg at Olav Elgvin antagelig hverken leser bøker eller ser film, og derfor har en underlig reaksjon på Larsson’s ikke veldig utradisjonelle krimgrep.

F.eks. er det vanlig (nærmest obligatorisk) i krim at helten tar saken i sine egne hender, uten at det dermed ligger et laissez faire-budskap bak dette. Og når det gjelder Salanders kjønn er det altså et mer interessant spørsmål hvorvidt hun i det hele tatt er et menneske.

For de som likte denne anbefales forøvrig Black Light av Stephen Hunter.

Jeg er en gretten bokleser for tiden. Etter En nødvendig død har jeg lagt bort Richard Sennett’s The Craftsman, fordi han begår de vanlige journalist-tabbene om Linux og Wikipedia, Jack Vance’s The Demon Princes, fordi jeg vet han kan bedre enn uinspirert Batman in space, og nå kom jeg bare 60 sider i Thomas Hylland Eriksen’s Storeulvsyndromet før jeg begynte å bla.

I dette tilfellet skilles bok og leser uten stor bitterhet. Emnet er interessant: Hvordan kan mennesker i verdens rike samfunn finne lykken, og slutte å syte?

Men jeg har vært gjennom dette før, tenkt ca de samme tankene. Og da gjenstår det bare å irritere seg over filleting, som at Eriksen tror at nydarwinisme er en moralfilosofi som forteller oss at vi skal la genenes interesser bestemme, og de forventede sparkene mot kapitalisme og forbrukersamfunn.

Dette er ikke dermed feil bok for alle. Men jeg konkluderte på dette området for noen år siden, ca på følgende måte: Velstand gjør oss ikke lykkelige, men det legger til rette for at du selv kan velge lykke. Dette krever selvinnsikt, bl.a. kjennskap til hedoniske tredemøller og relative lykkebegreper, som Eriksen tar opp, og vilje til utforskning, til å prøve og feile med sitt eget liv.

Dermed er også erfaringene jeg gjør lite verdifulle for andre, fordi de er knyttet til mine evner og egenskaper. Det nærmeste jeg kommer er å anbefale stoikeren Epictetus, (hos Eriksen ikke engang nevnt), men ikke alle er egnet til å få noe ut av ham.

Men hva så? Din lykke, ditt ansvar.

Vi fikk utdelt signerte Jan Mehlum-bøker på jobben før påske. Når noen strekker seg så langt for å anbefale en forfatter til meg så takker jeg alltid ja – sterke bokanbefalinger er alltid verdt å følge. Men etter min forrige norsk krimbok, Jo Nesbø’s Hodejegerne, åpnet jeg En nødvendig død uten forventninger. Det fortjener den heller ikke.

Vi møter en av landets mange enslige snushaner med hund og sympatisk Defekt, (i dette tilfellet lett stamming), og en av landets mange vellykkete forretningsmenn med pen fasade og mørke hemmeligheter. Altså ikke mørke hemmeligheter, han er bare slem mot kona. Politiet bryr seg ikke, men det gjør advokat Svend Foyn.

Det er noe uambisiøst over denne typen krim, med disse forbannet hverdagslige problemene. Det skal være så virkelighetsnært, og dermed blir det også kjedelig. Virkelighetsnært med en bitte liten edge i form av Syrlige Observasjoner:

Damene som trippet rundt i vestibylen var som klippet ut av en amerikansk advokatserie. En norsk utgave av Ally McBeal serverte kaffe mens jeg ventet. Hun var minst like anorektisk som originalen.

Å herregud. Jeg skal skrive en spenningsroman: “Monsteret kom mot oss. Det så ut som monsteret i Alien. Har du sett Alien? Akkurat sånn.”

Etter 50 sider går jeg over til å skumlese. Der har vi mordet ja, så noen forviklinger som trekker hovedpersonen dypere inn i spillet, og til slutt den lille twisten. Sånn. Ferdig. Neste. (Btw, om kollegaen som kjøpte inn Mehlum skulle lese dette: Kan jeg få velge neste år?)

I tried to read the first volume of Gene Wolfe’s collected The Book of the New Sun two years ago. I thought I had the book under control. There’s a torturer who is expelled from his guild for showing mercy to a client, and is sent to work as an executioner in a remote city. On the way he meets some people and .. then he starts walking in a Botanical Garden where space and time is warped in confusing ways, and this goes on and on, and .. I just fell off. Full stop.

I always knew the fault was in me and not the book. Wolfe’s The Fifth Head of Cerberus was no less strange, but it paid off. Also, I didn’t know how to read back then. Less demanding books distracted me. Wolfe requires attention, and on this second attempt I was prepared to give it to him.

This determination allowed me, this time, to appreciate The Book of the New Sun for what it is: One of the great works of fantasy, a surreal play on myth and symbolism.

I still don’t know what’s going on, though. I recognize motifs, echoes. When I’ve finished the series I’ll dig into it deeper, and see what order there may be beneath the chaos, but I don’t need there to be one. A mesmerizing enigma is valuable for its own sake.