Mm .. Televerk-ostalgi:

“Verre var det med sentralbord. Da de ansvarlige i telefonetaten i Oslo hørte at det var Folkebevegelsen som skulle ha ny telefon, ble saken meget vanskelig. Det var lang ventetid for sentralbord, vi måtte stille oss i køen. Vi forklarte at vi måtte ha telefonen nå, før folkeavstemningen, men det hjalp ikke – jeg hadde nær sagt: tvert imot. Men Kopreitan visste råd. Han mobiliserte våre kontakter i systemet nedenfra, og der var innstillingen en annen. På null komma null fant de frem et utrangert sentralbord, av eldre modell riktignok, men fullt bruktbart. Og etter en prat med den ansvarlige formann var det ikke vanskelig å få stokket litt om på ordresedlene slik at vår kom høyt opp. Dette skulle bli det første lille lærestykke for meg: Det var morsomt å se at det nesten gikk sport i å finne løsninger når man nærmer seg saken gjennom en annen innfallsport. Jaså, var ledelsen imot? Det skulle nok bli en råd allikevel!”

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Jeg har ofte tenkte at det hjalp meg meget, det at jeg måtte velge om jeg ville utføre militærtjeneste. Jeg måtte ta et standpunkt.

Og det var ikke helt enkelt. Man kunne ikke bare si: Jeg vil ikke.

Man måtte begrunne sitt syn, sette ord på det. Jeg har i ettertid lest min søknad om overføring til siviltjeneste mange ganger, og blir litt forlegen hver gang – det er nokså naivt, det jeg skrev. Men det var ekte og oppriktig ment. “Dette standpunkt er en umiddelbar følge av at all moral – ikke bare den kristne – nødvendigvis må bygge på respekt for liv, og det bunner i dyp personlig overbevisning,” skrev jeg til Krigskommissariat Nord-Norge i Harstad. De smilte kanskje litt overbærende, men overført til siviltjeneste ble jeg.

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Jeg har det samme forholdet til min egen siviltjenestesøknad, som jeg sendte inn nesten 40 år senere, i 1997. Den gjør meg forlegen, men jeg er glad jeg var nødt til å ta et standpunkt.

Her er min konklusjon: “Som menneske mener jeg at jeg har fullt ansvar for mine egne handlinger, og jeg kan derfor ikke tillate at mine evner blir gjort tilgjengelig for mennesker som har et helt annet moralsk syn enn jeg, og som kunne finne på å beordre meg til å gjøre noe jeg tar helt avstand fra: drepe et vilt fremmed menneske.”

Det er lenge siden jeg var pasifist, men akkurat dette var ikke så dumt.

50-100 pages into Shibumi, by Rodney William Whitaker aka Trevanian, I realize that I’ve been duped. This isn’t the light and retarded spy thriller the first pages gave me reason to expect. It’s ..

.. I don’t know what it is. Shibumi is one of the oddest books I’ve read. A work of mad genius, flawed in unique and interesting ways.

It opens with your standard CIA conspiracies and PLO assasinations and tense conversations about dangerous secrets, then .. jumps to the World War 2 backstory of a European orphan who grows up in Japan and spends most of the war playing Go. Armed with Japanese philosophy he becomes one of the world’s greatest assasins, and lovers, a period of his life the novel skips entirely in favor of his middle-aged cave climbing exploits.

The novel burns with rage against American culture and everything it touches, against the mediocre, and the common. The author and/or his spokesperson Nicholai Hel likes the French, British and Spanish little more, and he despises Arabs in particular. Only the Basque and the pre-1945 Japanese meet his standards of manly sophistication.

Putting it like that, I’m not sure why I liked it so much. But liked it I did. I wouldn’t go so far as to call it good. It’s possibly even a failure. But it makes me grin. Just keep it away from impressionable youths.

There was an odd debate in Norwegian newspapers this summer. Someone argued that evolution plays a role in human psychology, contrary to local academic consensus. A professor of biology replied that, why, that’s absurd, because then we’d have to legalize rape.

You .. miss out on things when you ignore an entire subfield of your own profession. Things like Born to be Good by Dacher Keltner, which destroys the myth that evolutionary perspectives on psychology justify selfishness.

The book is part of a trend in psychology that looks at the things in life that go well. Many have looked at how things go wrong. Only more recently has psychology begun to ask what is it that makes us happy, and good. Keltner looks at embarassment, smiling, laughter, teasing, touching, love, compassion and awe, and how each plays a role in happiness and social bonding.

The title is misleading. Keltner does not argue that people are naturally good. He argues that we’re wired with certain good capabilities. Embarassment and teasing allow us to peacefully navigate complicated social structures. Most of us do this automatically. That does not mean that we’re “born good”. Rather, we’re born with the capacity for it.

Keltner binds the themes together in the Confucian concept of jen, which he interpretes as bringing out the good in others. Used properly, that’s what all these abilities do.

This is only one side of the coin. But it’s one that receives less attention than it deserves, despite being more relevant to most of us.

Når tidligere Attac Norge-leder Magnus Marsdal i Frp-koden skal forstå Fremskrittspartiets suksess drar han på Amcar-treff. Det er litt søtt. Men resultatet ligger langt fra den hysteriske og nedlatende tonen kritikere vanligvis bruker om FrP. Dette er et edruelig forsøk på å forklare hvordan FrP har blitt både Norges nest største og mest forhatte parti.

Marsdal mener at arbeiderklassen har mistet troen på Arbeiderpartiet fordi det har blitt tatt over av ledere fra den tradisjonelle eliten. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre kommer fra mektige og rike familier, ikke arbeiderklassen. Politikken og retorikken blir deretter.

Forsmådde arbeidervelgere går så til FrP, som tar deres forakt for den kulturelle og politiske eliten på alvor.

Marsdal ønsker å snu trenden, men jeg ser ikke hvordan ytre venstre skal klare dette. Han mener at mange ville forlate FrP hvis de var klar over hvor markedsliberale de var. Mulig, men når Arbeiderpartiet har gått mot høyre er det ikke bare fordi de har fått andre ledere, men fordi sosialismen er død. Vil arbeidervelgerne virkelig ha flere statsmonopoler? Hva skjer da med avstanden til makta?

Jeg tror nordmenn ønsker en velferdsstat basert på kapitalismen. Offentlig ansvar og individualisme. De vil godta justeringer mot venstre, men ingenting som vil varme et rødt hjerte. Marsdal kjemper en tapt kamp.

Men denne boken er bra og viktig, og bør leses av alle politisk interesserte, uavhengig av ståsted. Om den ikke redder sosialismen, så kan den iallefall redde de andre partiene fra å være Siv Jensens nyttige idioter.

Humanist-redaktør og blogger Arnfinn Pettersen har samlet en del av sine tekster fra Humanist, Fri Tanke og Den Tvilsomme Humanist i boken Tvilsbekjennelser. Den er utgitt på hans ferske mikroforlag Dodoforlaget, visstnok halvveis for å teste on-demand-trykkeriet Lulu, men jeg biter jeg.

Jeg har aldri hatt noe forhold til human-etikerne. Hva gjør de egentlig, annet enn å tilby gudsløse alternativer til religiøse seremonier? Hva står de for? Problemet ligger hos meg, jeg har aldri forsøkt å finne ut av dette. Men i den grad de står for humanismen til Arnfinn Pettersen er jeg helt med.

Pettersen skriver mye om skepsis. Ikke skepsis som et bestemt verdensbilde, med dogmer og tilbedelse av Vitenskapen, men skepsis som en metode, en måte å forholde seg til påstander på. Skepsis som et annet ord for tvil. Hvordan vet du dette? La oss teste!

Andre tekster handler om humanismen som livssyn. Hva hører hjemme under humanistenes partinøytrale paraply, og hva gjør ikke? Pettersen tar avstand fra den aggressive ateismen til Richard Dawkins, som mener at ikke noe galt har kommet fra ateisme, og ikke noe godt fra religion. Kommunistene og antislaveribevegelsen er gode moteksempler. Samtidig må ikke selvtvil og moderasjon gå på bekostning av de grunnleggende verdiene, som ytringsfrihet.

Det er ekstreme standpunkter som i dag får oppmerksomhet, ikke tvilsbekjennelser som dette. Når normen er skråsikre spissformuleringer er det derfor tvilerne og skeptikerne som er de virkelige radikalerne.

In his 12 novels about the British officer Flashman, George MacDonald Fraser has sent this tormented coward to many of the greatest battles of the mid-19th century. His only real accomplishment has been to flee from all of them. Flashman is Blackadder without jokes, a cynic and egotist who would like nothing more than to enjoy life at home with his wife, (and the occasional lover and prostitute), but because of his undeserved reputation as a war hero the British government won’t let him. It’s the glory days of Empire, and there’s always a dangerous situation somewhere to sort out.

In Flashman and the Mountain of Light, Flashman is sent as a spy to Lahore in Punjab, to prepare for the Sikh war of 1845-46. Lahore at this time is a cauldron of dynastic intrigue, where leaders betray each other at first chance, and everybody has conflicting agendas. A swashbuckling hero would feel right at home. Naturally, Flashman hates every second of it.

Flashman’s curse is to be surrounded by madmen: heroes and great generals who glorify war and self-sacrifice in the name of some bloody stupid cause. He doesn’t want to die on a battlefield in India. Who would? Flashman is a hypocrite, but he’s honest with himself and the reader, and he despises the lower type of hypocrite who pretends that building an empire is a clean affair.

These are not pacifist novels, and they’re not targetted at the British empire as such. It’s just honest history: Bloody and absurd.

I suspected that Hardinge’s aversion to me was rooted in a feeling that I spoiled the picture he had in mind of the whole Sikh War. My face didn’t fit; it was a blot on the landscape, all the more disfiguring because he knew it belonged there. I believe he dreamed of some noble canvas for exhibition in the great historic gallery of public approval – a true enough picture, mind you, of British heroism and faith unto death in the face of impossible odds; aye, and of gallantry by that stubborn enemy who died on the Sutlej. Well, you know what I think of heroism and gallantry, but I recognise ‘em as only a born coward can. But they would be there, rightly, on the noble canvas, with Hardinge stern and forbearing, planting a magisterial boot on a dead Sikh and raising a penitent, awe-struck Dalip by the hand, while Gough (off to one side) addressed heaven with upraised sword before a background of cannon-smoke and resolute Britons gnashing niggers and Mars and Mother India floating overhead in suitable draperies. Dam’ fine.

Well, you can’t mar a spectacle like that with a Punch cartoon border of Flashy rogering dusky damsels and spying and conniving dirty deals with Lal and Tej, can you now?

- George MacDonald Fraser, Flashman and the Mountain of Light